1985
Som en spesiell "service" til de etter hvert tallrike brukerne av internett, gjengir vi tre artikler fra hver av Meløy Historielags årbøker som i dag er utsolgt fra historielagets lager.
1985
TURISTTRAFIKKEN I FONNDALEN I GAMLE DAGER
Av Anfinn Myrvang
VASSDAL MØLLE
Av Halvard Kristensen
HESTEBJØRNEN I GLOMFJORDEN
Av Magnus M. Wassvik
Av Anfinn Myrvang
Fonndalsbreen i Holandsfjorden er ikke lenger hva den engang var, der den ligger nesten bortsmeltet, nokså utilgjengelig og helt innerst i Fonndalen. Breen har minket så mye totalt de siste 40-50 årene at den har mistet mye av sin betydning som turistattraksjon. Men de aller siste årene har den likevel tatt til å strekke på seg igjen. Så hvem vet - kanskje har den ikke tenkt å gi seg helt som objekt for blaserte turister .... For denne brearmen har hatt sin storhetstid, selv om den vel neppe noen gang har kunnet måle seg med celebre storebror og nabo, Engenbreen.
Ved århundreskiftet gikk Fonndalsbreen helt ned til dalbunnen. Det som fanget blikket når en kom opp gjennom den skogkledde dalen, var en mektig breport. Den kjente geologen fra Bergen, Amund Helland, som rundt århundreskiftet beskrev Norges land og folk i et monumentalverk på hele 39 bind, gir en malende beskrivelse av Fonndalsbreen anno 1907:
"Fra denne bræ kommer elven, ialdefald til sine tider, frem af en ca. 10 m høi hvælving af is, eller af en bræport.Gjennom høie porte ser man dybt ind i de mange isgrotter. Den rene blågrønne farve bliver dybere og dybere inde. Fonndalsbreen skyder som en bølgende, blaa flod gjennem den trange dal med de steile, mørke, forrevne fjellsider. Langt oppe i revnen forsvinder den under Svartisens snekaabe, som strekker seg indover saa langt øiet kan naa, helt dit hvor sneen og skyerne væves sammen."
Den samme forfatter forteller at breen dengang gikk ned til 95 m.o.h., den var 3,5 km lang og hadde en bredde nær 1000 meter. Fargespillet i Fonndalsbreen skulle være helt spesielt, nesten magisk. Det kunne nok komme av at den nesten lysende blåfargen ble brutt i tynne isvegger, og at fargespillet ble mørkere og nesten dystert innover i gapende revner og storslagne grotter. Og det er nok sant at Engenbreen ikke er så vakker i fargene som Fonndalsbreen var. Engenbreen er mer skitten i fargen og fattigere på eventyrlige isgrotter.
Nederst i Fonndalen har isbreen lagt igjen en mektig endemorene som er fra 80 til 120 meter høy. Og her, oppe på forkanten av morenen, ligger en vakker gård som bærer samme navn som dalen.
"Ved øvre is ligger Fonndalen gård, gammel og velstelt med hvite vegger, reiser sin våning på liens kant, der stuper sin bratte skogklædte side ned mot fjordens stenete strand. Et paradis mellom duftende blomster og stærens fløytende sang."
Slik beskrev Bara Baarsen-Bostrøm Fonndalen i 1925. I sitt diktverk om Svartis-sagnet kaller hun for øvrig Fonndalsbreen for Øvre Svartis-kant, mens hun benevner Engenbreen som Nedre Svartis-kant.
| På Fonndalen gård bor det i dag kun ett menneske, og det er Knut Dahl. Men engang var det folksomt her, for godt og vel hundre år siden var folketallet omkring 20. |
 |
Det var under Knuts bestefar, Adolf Johansen (f. 1854), at turisttrafikken til Fonndalen tok seg opp. Adolf bygde bl.a. et våningshus om til pensjonat med en rekke gjesteværelser beregnet på turister. Våningshuset står den dag i dag og minner om en forgangen tid. Å komme innenfor dette husets vegger er som å komme inn i et levende museum. Huset er da også planlagt restaurert.
Det var, som nevnt, breporten oppe i Fonndalen som var den store attraksjonen, og det hendte at store selskaper kom til gårds, som f.eks. i 1912 da 20-30 tyske turister bodde på gården i flere uker. Den gang hadde turistene god tid. Det hendte ikke sjelden at turistskipene lå inne i fjorden i flere dager.
Knut Dahl har sansen for å la historien leve. Han finner fram gamle turistbrosjyrer, almanakker som også har fungert som dagbok, gjestebøker og bilder. Fortida blir levende, og en fornemmer suset fra "Den store verden" som en gang må ha rådet i Fonndalen og ved Svartisen. Her kom skip med navn som klang som eksotisk mystikk: KAPELLA, VEGA, THALIA, ARCADIAN, MIRA, OSCANA, MONTE SARMIENTO... Her kom gjester som andre småsteder langs Nordlandskysten bare kunne drømme om: Hermann Wildevey, Fridtjof Nansen, keiser Wilhelm, Johan Bojer...
 |
Et skip, hvis navn lyser med en spesiell glans, er STELLA POLARIS. |
Skipet, som har fått sitt navn etter en stjerne - Nordstjernen - kom trofast år etter år i en mannsalder. STELLA POLARIS pleide, som et av de ytterst få turistskipene, også å gjøre en runde inn på Nordfjorden - for liksom å gi beskjed til oss som bodde der inne om at nå var sommeren kommet! Motor-yachten STELLA POLARIS var bygget ved Gøtaverket i Sverige i 1928 og eides av Det Bergenske Dampskibsselskab. Det var i sin tid et skip i luksusklassen. Med sine 6.000 tonn var dette det største skip som var bygget utelukkende for lystreiser, vet turist-brosjyren fra dengang å fortelle.
Jeg blar i skipets turprogram for våren 1929, som detaljert og stolt forklarer hva de moderne og luksuriøse bekvemmeligheter går ut på:
"Da skibet kun er indrettet for 200 passagerer, blir det god plads for enhver at bevæge sig. Lugarene er store og rommelige, enhver av dem forsynt med koldt og varmt rindende vand. Hver passager har sitt klæskab. Der er ikke køier som paa eldre skibe, men fritstaaende senge. Over hver seng findes en læselampe. Ventilasjonssystemet er moderne, saa frisk luft tilføres direkte udenfra. Salongene er hyggelige utstyrt med moderne komfort. Der findes et bibliotek med skandinavisk og engelsk litteratur. Et udmerket orkester bidrar til gjestenes underholdning. Der er vaskeri om bord for de reisendes tøi. Der findes dame- og herrefrisør, fotograf, læge, radiotelegrafist etc. Om bord i Stella Polaris findes ikke sot eller kullstøv eller ubehageligheter ved indtagelse av kul for maskinene. Skibet drives nemlig ved dieselmotorer, og al koking, baking osv. sker ved elektrisitet. Kjøkkenet og betjeningen er som i et førsteklasses hotel i land."
Her finnes kart over alle skipets dekk, samt lugarer. En Suite de Luxe kostet 1.470 kroner for en 20-dagers reise. Det billigste man kunne få, var en innvendig dobbeltlugar til 560 kroner, også det for en 20-dagers reise.
STELLA POLARIS er det turistskip som totalt sett har hatt flest anløp av Svartisen i Holandsfjorden. Før krigen hadde skipet opp til 5 anløp hver sommer. I 1951 ble skipet solgt til Sverige, men den fortsatte i samme fart og i samme rute som tidligere helt fram til omkring 1960.
" - Et år kom båten allerede 14. mai, og da lå det enda så mye snø at jeg delvis måtte måke vei for turistene innover til isen", forteller Knut, mens han blar i de gamle papirene.
Den 20. juni 1928 " - ankom OSCANA medhavende en vandflyvemaskin." Det var første gang et fly var på disse trakter, og det vakte en viss bestyrtelse hos enkelte av lokalbefolkningen, fortelles det. Den 24. juni samme år kom STELLA POLARIS, sannsynligvis på sin første tur til Svartisen, - og det skulle bli mange etter hvert.
Fonndalsbreen ble etter hvert borte som turistattraksjon, og det var Engenbreen som var og ble det helt store trekkplasteret. Ved strandkanten, i sørkroken foran Engenbreen, hadde folket i Fonndalen bygget en landgangspir og senere en turisthytte, samt vei innover til Engenbreen. Dette ble nå utgangspunktet for trafikken til Engenbreen. På turisthytta hadde man servering og salg av souvenirer. Rømkolle var spesialiteten, og den gikk det gjetord om. Det hendte ofte at rømkolle ble sendt om bord til de som ikke hadde anledning til å komme i land.
Knut Dahl kan berette en pussig hendelse i den forbindelse:
" - En gang like før krigen sendte vi rømkolle om bord i STELLA POLARIS, men av en eller annen grunn fikk vi ikke talerknene igjen. Etter krigen var STELLA POLARIS det første turistskip som kom innom Svartisen, og den første som kom i land fra skipet, hadde med seg samtlige talerkener!"
Episoden forteller kanskje også noe om det forhold mannskapet ombord i skipet hadde til Svartisen og Fonndalsfolket.
Sommeren 1929 var Fridtjof Nansen blant passasjerene på STELLA POLARIS. Også han må ha fått med seg spesielle minner fra Svartisen, for i et brev til familien i Fonndal, skrevet om bord den 12. juni og poststemplet på Nordkapp, takker han bl.a. for den deilige rømkolle som ble sendt om bord. Han sier at han bringer med seg et lyst minne fra besøket i land, og at han gjerne ønsker " - at min vandring igjen vil bringe meg dit så vi kunde møtes igjen."
Til slutt kan en nevne at Svartisen også var eget brevhus innen postverket. Det var visstnok det andre i sitt slag som ble opprettet her i landet, etter Nordkapp. Man hadde såkalt ulønnet postbehandling fra omkring 1918. Datostempelet bar navnet "Svartisen", og det må vel kunne sies å være en godbit for lokale filatelister...? Denne posttjenesten fungerer ikke i dag.
Svartisen Gård, ved nordsiden av Engenøyra, er i dag utgangspunktet for turisttrafikken opp til Engenbreen, slik det også var helt i opprinnelsen. Men det er utallelige minner og hendelser som lever fra den tiden Fonndalen og sørsiden var sentrum for verdens oppmerksomhet mot Svartisen!
Av Halvard Kristensen
I jubileumsboken for Meløy kommune som utkom i 1984, har det oppstått et tomrom, i og med at man ga Meløys første industribedrift liten omtale. For å fylle dette tomrommet, har formannen i jubileumskomitčen og Meløy Historielag bedt meg skrive en artikkel om Vassdal Mølle, og presentere den i historelagets årbok.
Rundt om i Meløy fantes det i tidligere tider flere bekkekverner. Bl.a. var det kvern i Venvik (Meløy), Skaret og Herstad (Åmøy), Halsa, Kildal, Vassdal og Selstad. Dette var små kverner, hvor de forskjellige gårdene i bygda malte sitt korn. De fleste elvene/bekkene som forsynte disse kvernene med vann, hadde liten vannføring, og de kunne derfor brukes bare i flomtider. Det var en ulempe at man ikke fikk brukt kvernene når behovet kanskje var størst, men måtte vente til vannføringen i elvene tok seg opp om våren eller om høsten.
Vassdal-elva har stor og stabil vannføring, og man vet at det har vært drevet kvernbruk ved elva i flere hundre år. Det fortelles, at under en flom- og raskatastrofe ca. 1860/70 ble 7 kverner ødelagt og begravd av raset. Ved senere utbygging og graving er det funnet rester etter disse kvernene, bl.a. er det funnet mange kvernsteiner.
Det fortelles også at det var vanlig når nordlands-jektene kom fra Bergen at de ankret opp utenfor Vassdal og fikk malt kornet som var kjøpt i Bergen. Denne virksomheten fortsatte inntil korntransporten fra Bergen tok slutt.
En av Vassdalselvas eiere, Bernhard Kristensen, så tidlig hvilke utviklingsmuligheter som lå i elvas stabile og store vannføring. Bernhard Kristensen var født og oppvokst på Herstad. I 1873 flyttet han med kone og to barn til Vassdal, hvor han kjøpte Øvergården (gnr. 42/bnr.2). Ved kjøpet av gården fulgte også eiendomsrett til deler av Vassdalsvatnet og Vassdalselva. Ved siden av gårdsdriften hadde han kvern ved Vassdalselva, og allerede ved folketellingen i år 1900 står han oppført som gårdbruker og møller. Dette forteller at Bernhard drev med møllevirksomhet i litt større målestokk allerede før århundreskiftet.
Omkring år 1900 foretok Bernhard Kristensen utbygging og forbedring av kvernbruket i Vassdalselva. Forbedringene viste seg å være et lønnsomt foretagende, og gårdbrukerne rundt Vassdal sendte kornet til Bernhards mølle og fikk det malt der. Slik vokste kundekretsen stadig, og dette medførte at de andre bygdekvernene ble mindre og mindre brukt.
Allerede i 1905 ble det behov for nye utbedringer og reparasjoner. Man installerte større kvernsteiner med en diameter på 34 tommer, mens de gamle hadde en diameter på 20 tommer. De nye steinene var hugget direkte ut av fjellet, og etter det man vet, ble de levert fra Stjørdal.
I 1907 overlot Bernhard Kristensen gården og møllebruket til sine to sønner. Den eldste sønnen, Rasmus, overtok gårdsbruket, mens den yngste, Hans, overtok møllen. Både Rasmus og Hans var flinke og driftige personer. Hans gikk straks i gang med å utvide møllebruket. Allerede samme år som han overtok møllen, bygde han et turbinkraftverk som drev kvernene. I forbindelse med kraftverket ble det anlagt en dam oppe i elven, med rørgate ned til møllen. Kraftverket hadde to generatorer, en på 90 HK og en på 50 HK.
Tilførselen av korn til maling økte stadig. Kornet ble fraktet med Salten-båtene som gikk i rutefart på kysten. Mellom 1908 og 1912 var tilførselen av korn så stor, at man fikk mellom 10 og 14 tonn ved hvert anløp. Rutebåtene ble ekspedert med 2-3 store ekspedisjonsbåter. Dette var en tungvint måte å ordne forsendelsene på, og man innså tidlig behovet for ei ekspedisjons-kai. I 1912 ble kaia bygget, noe som lettet ekspederingen betraktelig. Vassdal var således det første stedet mellom Kvarøy og Bodø som fikk dampskipskai. Lokalbåtene anløp nå Vassdal regelmessig, noe som økte tilførselen av korn enda mer. Man fikk korn til maling fra hele Nordland fylke.
Fra 1908 ble det tatt i bruk støpte kvernsteiner fra "Arnkvern kvernsteinsfabrikk". Man tok samtidig i bruk rense- og skallmaskiner, så nå ble det også malt gryn og grynmel. Disse steinene hadde en diameter fra 52 til 56 tommer, og veide 1.200 til 1.400 kg. I steinen var det hugget riller, som måtte hugges opp čn gang i uken pga. slitasje under malingen. Steinene måtte da løftes fra hverandre for at man skulle kunne hugge i dem.
Under første verdenskrig (1914-18) ble det drevet handelsmaling for Staten ("statsmaling"), og det var derfor store lagre av importert hvetekorn i Vassdal som ble malt og sendt ut til forskjellige steder i distriktet. Under statsmalingen ble det malt mye korn, ca. 17-18 sekker i timen. Det ble arbeidet på skift med 2 mann i hvert skift, + en unggutt som sydde igjen sekkene etterat de var fylt. Arne Olsen, Glomfjord, forteller at han begynte å arbeide i møllen like etter at han var komfirmert i 1918. Hans jobb var å sy sammen lerretssekkene når de var fylt med mel. Han fikk 2 kroner pr. time, mens en voksen person fikk 4 kroner pr. time. Arbeidstiden var fra kl. 07.00 om morgenen til kl. 19.00 på kvelden, med čn times middagspause midt på dagen. I den tiden det ble arbeidet på skift, gikk første skiftet fra kl. 06.00 til kl. 14.00 og andre skift fra kl. 14.00 til kl. 22.00.
Før statsmalingen tok til, ble det også drevet sagbruk i møllen. Man mottok tømmer fra Rana som ble ført til Vassdal på dampbåter og lektere. Det arbeidet 17-18 mann i sagbruket og møllen. De ferdigsagede materialene ble solgt til Glomfjord, hvor de ble brukt under byggingen av kraftverket og fabrikken. I sagbruket hadde man to sager, en for grovere materialer og en for bord. Etter første verdenskrig falt statsmalingen bort, og malingen ble drevet på samme måte som før krigen.
I 1923 flyttet Hans Kristensen fra Vassdal til Trøndelag, og broren Rasmus overtok mølle-bruket. Året etter ble det gjort klart for levering av elektrisk strøm til en del av Vassdals husstander fra generatoren i mølla. Strømmen skulle kobles til nettet i desember 1924, men pga. diverse problemer måtte man vente til 7. januar. Ca. kl. 22.00 om kvelden den 07.01.1925 ble strømmen koblet til nettet. Det var en stor opplevelse og et stort fremskritt for de berørte personer. Det fortelles at en eldre legdkone med navn Jensine som bodde i Øvergården, ble oppskaket og redd da lyspærene plutselig begynte å lyse - hun trodde det var brutt ut brann!
I første omgang fikk bare en del av Vassdals husstander elektrisk strøm. Det var Øvergården, Nystuen, Elvebakken, samt Anders Hansens og Tobias Eriksens boliger. Vassdal ble således ett av de få steder i distriktet vårt som hadde elektrisk lys og varme på den tiden.
I 1932 fikk Rasmus bygd et elektrisitetsverk ved Vassdalselva, - et likestrømsverk som leverte strøm til møllen og hele stedets befolkning. I forbindelse med kraftverket ble det anlagt en demning oppe ved Vassdalsvannet, og fra vannet og ned til kraftstasjonen ble det lagt rørgate. Rasmus Kristensen hadde selv tilsynet med at kraftverket gikk som det skulle. Han lå alltid med fullt lys på soverommet om natten for å ha kontroll med at generatorene ikke stoppet opp.
Det kan nevnes at eiendomsretten til Vassdalvannet deles mellom Øvergården og Nergården. Som vederlag for at vannet ble regulert med demning, inngikk Rasmus avtale med eieren av Nergården om at denne skulle få et fast abonnement på to kilowatt strøm pr. år gratis.
Under kornmaling kunne det lett oppstå gnister med derav følgende brannfare. I 1918 brant møllen ned til grunnen. Den ble bygd opp igjen på en ny tomt, ca. 100 meter fra den gamle. I 1932 brant det igjen, men nå ble møllen bygd opp igjen på den gamle tomten. Arbeidsmiljøet i møllen var etter forholdene godt, men i sagbrukstiden truet arbeiderne med streik for å få hevet lønnen. Arbeiderne tok kontakt med anleggsledelsen i Glomfjord og spurte om jobb på anleggene. Svaret fra Glomfjord var positivt - de kunne få arbeid. Dette resulterte i at lønnen ble hevet og streik ble ikke aktuelt. Arbeidet i Vassdal kunne fortsette som før.
I forbindelse med utbyggingen av kraftverket ble møllen ombygd og man anskaffet en ny type kvern. Dette var den første melkvernen som var bygget her i landet med denne konstruksjon, og spenningen og forventningen var stor under prøvekjøringen. Kverna viste seg å være meget bedre enn de som var brukt tidligere. Den mol opptil 400 kg korn pr. time, og kvaliteten var god. Denne melkverntypen var konstruert og patentert av Hans Kristensen, og den ble kalt "Nordlyskvernen". Vassdal Mølle sto godt rustet etter ombyggingen. I tidsrommet 1930-40 var det særlig gunstig for korndyrking pga. Statens Kornforretnings trygdeordning for norskavlet korn. Årene 1937 og -38 var meget gode kornår, og man mottok korn til maling fra Brønnøysund i sør til Lofoten/Ofoten i nord. Det kan nevnes at det i 1938 ble malt 60.000 kg korn ved Vassdal Mølle, mens det totalt i landet ble malt 380.000 kg (iflg. statistikk fra Statens Kornforretning).
I 1939 ble møllevirksomheten overtatt av Rasmus Kristensens tre sønner, Bernhard, Hjamlmar og Johan. Johan Kristensen hadde drevet møllen fra 1934, og han sto fortsatt for driften etter overtagelsen i 1939, inntil den opphørte i 1952. Etter 2. verdenskrig sluttet de små og mellomstore gårdbrukerne med korndyrking, bl.a. pga. billig import av korn fra utlandet. Som følge av dette måtte de fleste møllene i landet innstille driften. Vassdal Mølle innstilte som nevnt driften i 1952, og dermed var det slutt på den virksomheten som ble startet av Bernhard Kristensen, og som vi i dag med sikkerhet kan si var Meløy kommunes første industribedrift - en industribedrift som ble grunnlagt og videreutviklet av foregangsmenn, og som dessverre måtte innstille pga. endrede samfunnsforhold.
Etterat mølledriften opphørte er huset blitt brukt som lager og notbøteri, men huset kalles fortsatt for "Mølla". Bernhard Kristensen og sønnene Rasmus og Hans la også grunnlaget for treskofabrikk og butikk, samt en - etter forholdene - stor fiskerivirksomhet i Vassdal, men dett er emner vi kanskje kan komme tilbake til senere.
Kilder: Bygdebok for Meløy, Thor Kristensens opptegnelser om Vassdal Mølle.
"Kristensen-slekten" av H. Kristensen.
Muntlige kilder.
Av Magnus M. Wassvik
Det hendte en sommernatt i Glomfjord, ca. midt i forrige århundrede, i en tid da bjørn ikke var noe sjeldent dyr i faunaen. Et eksemplar av denne dyrearten kom sakte og forsiktig ruslende ned mot bebyggelsen inne i Glomen. I dager og netter har denne bjørnen vandret omkring i fjellet uten føde, og det er mat, mat og atter mat som står i hausen på bjørnen. Dyret vet at det kan være farlig å komme inn på "to-beiningen"s område, men den tomme magen overdøver frykten.
Men med ett stopper dyret opp og retter snuten opp, - den kjenner eimen av noe, en pirrende lukt - av mat! Og så får bjørnen øye på dyret som har pirret bjørnenesen, den store fremtoningen han har sett tidligere i lag med mennesket. Nå er den alene, og kanskje syk eller såret?
Det var altså en hest som gikk der, og selvsamme hest gikk i såkalt "stokk", en noe barbarisk og gammeldags tjoremåte. Bjørnen så dette som et svakhetstegn, hvert skritt hesten gjorde, virket som en stor anstrengelse, og uten noen betenkningstid gikk bjørnen til angrep. Hesten ble først paralysert av skrekk da den oppdaget bjørnen, men så reiste den seg på to i forsvarsstilling, kampen på liv og død var i full gang. Stedet var sannsynligvis på gammelskoleplassen i Glomen, der det den gang var havnegang.
Lars Hansa og Maren drev på den tid et småbruk i Glomen med beliggenhet cirka der "Greger-gården" nå ligger. Eksistensgrunnlaget var bra, fjorden var svært fiskerik, og jordveien var heller ikke verst, gården fødde flere kyr og čn hest. - Og akkurat denne hesten var det som kjempet for sitt liv, hin sommernatt.
Morgenen etter kampen mellom bjørn og hest var Lars tidlig på føttene, han skulle se om sitt uunnværlige trekkdyr. Lars rusler bedagelig opp gjennom terrenget. Den jevne duren av Fykanfossen kunne han høre i morgenstillheten, og Lars tenkte bare på fredelige ting. Han er tilfreds med tingenes tilstand, kanskje mest for at han klarer å livberge kona og barna. Ja, mange munner skal mettes: Lars, Anders, Hans, Johan, Berit, Anne og Marta - altså en barneflokk på syv.
Lars stopper og tar en pust i bakken. Han ser ned på gården som ligger der så trygg og fredelig. Ja, det er bare čn ting Lars ikke er tilfreds med, han driver gården som leilending under godseier Brodtkorb, og skal han kjøpe, trengs det penger! Selveierdrømmen blir vel bare en drøm...
Så er Lars Hansa omsider kommet frem til hestehavningen, overrasket blir han stående, hesten er som sunket i jorden, og med "stokken" skulle den ikke kunne stikke av! men så får Lars øye på en jordhaug i utkanten av skogrydningen, og ved nærmere ettersyn ser han en hestefot som stikker frem. Smått om senn går tragedien opp for Lars - han legger seg på kne og graver bort noe av jorden med hendene. Dyret er ille medfaren, den store sterke mannen er maktesløs av sorg og forbitrelse, han skjønner hele sammenhengen. Bjørnen har gravd ned hestekadaveret for å hente godbiter senere. Bjørnen er altså like i nærheten, derom ingen tvil.
Den opptrampede jorden vitner om en voldsom kamp, men "stokken" har nok vært den avgjørende faktor, hesten har ikke engang kunnet ta flukten!
Men hestemordet må hevnes. Det er den eneste klare tanke hos Lars der han springer nedover mot gården for å fortelle den sørgelige nyheten. Folkene i Glomen og Haugvik fikk snart rede på hva som hadde hendt, saken ble ivrig diskutert og alle var som ventelig rasende på "heste-bjørnen". Ja, det må så absolutt ha vært et underlig følge, eller rettere jaktlag, som dro i fjellet for å ta bjørnen. De var bevepnet med staurer og stokker, ingen rifle - men to hadde haglbørse. Og lenge gikk det heller ikke før følget fikk øye på bjørnen. Den satt dørgende stille oppe på en knaus. Dyret så fryktinngydende ut, langragget med store hvite flekker i pelsen. Pussig nok virket ikke bjørnen redd for det støyende jaktlaget, den satt bare der...
Tross hatet og jaktiveren var "Jegerne" sindige karer, og nå da de sto ansikt til ansikt med bjørnen, begynte de å tenke både fornuftig og logisk. Hva om de såret bjørnen, og den da gikk til angrep? Nok om det, jaktlaget tok fornuften fangen og lot bjørn være bjørn.
Neste trekk var at det ble sendt ilbud til en bjørnejeger fra Rana, "Mons skytter". Dessverre, eller heldigvis for bjørnen, ble den ikke sporet opp av Mons, den hadde nok tatt på kutten til andre jaktmarker.
Og Mons sa følgende da han fikk høre om hvor dårlig utrustet "jaktlaget" hadde vært:
" - Ha' dokker løssa skøtt å såra bjørnen, ha' dokker hatt han på dokker, lik' sekkert såm i vøttømmen!"