1987
Som en spesiell "service" til de etter hvert tallrike brukerne av internett, gjengir vi tre artikler fra hver av Meløy Historielags årbøker som i dag er utsolgt fra historielagets lager.
1987
DER ER DET GODT OG SITTE... (Meløy-politikken sett fra innsiden)
Av Per Heimdal
HVERDAGSLIV PÅ ÅMNES FOR 60-70 ÅR SIDEN
Av Kristine Handeland
HESTEN
Av Kornelius Osa
Av Per Heimdal
Det lokale folkestyret har bestått i 150 år, og i 1984 feiret Meløy kommune sitt 100 års-jubileum. Disse runde år markerer vi med å ta en liten titt bak "teppet" på vår hjemlige kommunale scene.
En av dem som har vært med og regissert mange lokale politiske akter, er Per Heimdal fra Engavågen. Han må regnes som politisk veteran i kommunen, i alt har han 35 kommunale år, inkludert en varamanns-periode, på nakken. Dermed har han vært med og preget det politiske livet i Meløy - og styrt utviklingen - den siste mannsalderen.
Det som preger Per Heimdal, er hans utpregede sans for humor. Han er et sant oppkomme av gode historier, både fra det politiske liv og ellers. Nedenfor gjengir vi Per Heimdals gratulasjonstale til kommunens 100 års-jubileum, samt noen av de utallige replikker og historier Per vet å berette fra dagliglivet i kommunestyre og formannskap.
- Meløy kommune er jo bare 40 år eldre enn jeg sjøl. Da jeg flyttet til Meløy, var kommunen 52 år, altså bare barnet. Det synes jo også når det gjaldt utviklingen, kanskje spesielt innenfor kommunikasjonene. Men, det var - og er - en naturskjønn kommune. Fra storhavet utenfor, gjennom skjærgården, forbi fiskevær, skogkledte øyer og stille fjorder, til høyfjell og isbreer. Mellom dette ligger vakre grender med jordbruk og industristeder. Kort sagt - et Norge i miniatyr. Derfor skryter vi også av den vakre naturen vår når vi er ute og reiser. I hvertfall gjør jeg det! En viss baktanke har man da også med det, bl.a. det å få turister til bygda - og få dem til å stoppe her en tid .... Det gir penger og arbeidsplasser. Men da må sjølsagt de styrende legge forholdene til rette!
Da kommunen var 73 år, og fortsatt ung, kom jeg med i kommunalt styre og stell. Nå sies det at de som kommer med i kommunalt styre og stell, får en innsprøytning som virker noe forskjellig. Noen blir søvnige og stumme, andre blir veldig taletrengte og prater en masse tull. Jeg kan ikke huske å ha fått noen slik innsprøytning, men begge de omtalte virkningene har jeg merket både på meg sjøl og andre.
- La meg betro leserne en ting: Her er utallige personer som vil være med og styre kommunen. Hvert fjerde år er det mange som går med "ordfører-kalv", men ettersom vi har bare čn ordfører om gangen, må det være mange - om ikke selvbestemte, så i hvertfall selvforskyldte aborter!
Men også vervet som vanlig kommunestyremedlem er attraktivt. Det er alltid nok personer å få til å stille på valglistene. Etter valget hører en stadig vekk de som sier: - Kommunestyret er en trøtt forsamling, jeg hadde ikke hatt mage til å være med der!
Tenk på hva reven sa om rognebæra...
Kommunestyret var i lang tid et mannsdominert samfunn. jeg husker da vi hadde bare čn kvinne i kommunestyret. Hun sa en gang at hun var den eneste kjerringa i denne forsamlingen som gikk i skjørt! Senere er det blitt mange kvinner, men nå går de i langbukser. Som et mottrekk har mannfolka fått langt hår - i hvertfall noen av dem.
I en slik forsamling som kommunestyret har det vært mange "Knoller" og "Totter", men også mang en "megler Smekk". Det har vært både forfriskende og nødvendig. Gymnastikkens bøy og tøy og sprett med vett har også vært brukt mange ganger. I tillegg har det vært foretatt mange politiske krumspring med opptil flere innlagte C-momenter. Selv om ikke avsprangene alltid har vært like vellykkede og elegante, har de fleste kommet ned på beina.
De som skal styre en kommune, må også pålegge innbyggerne mange mer eller mindre popu-lære påbud og restriksjoner. Bl.a. har vi de stadige gjengangere av øl- og vindebatter. Skal folk få kjøpe øl, - og hvor skal de i så fall få kjøpe det? Skal vi få kjøpe čn flaske, 12 flasker eller en hel kasse? En gang under en slik debatt hadde lensmannen gått inn for ikke å anbefale en slik søknad. En av representantene hadde merket seg dette og uttrykte seg slik:
- Det er første gangen jeg ser ordet ikke.
Straks var det en som spratt opp og sa:
- Det står i ordlista!
Skoleverket i Meløy gjennomgikk en rivende utvikling, med sentralisering av barneskolen og desentralisering av den høyere skolen. Det skapte strid. Etter hvert er det blitt mange lærere rundt om i bygda, og disse har satt sitt tydelige preg både på på kommunestyret og på andre styrer. Lærerne er som poteten - de kan brukes til nesten alt mulig. Hvis jeg nå har fornærmet noen, så må jeg legge til at det er et stort savn hvis en ikke har potet til middagsmaten! Ordfører Hillestad pleide for øvrig i sin tid ofte å omtale lærerne i formannskapet som "rektorkollegiet". En gang under en diskusjon om bevilgning til en lærerbolig var det en representant som bemerket at dette ble en liten lærerbolig. Daværende ordfører Swensen var da snar å bemerke at boligen var beregnet til en erstatningslærer!
En stund var her mange slags politiske og upolitiske grupper i Meløy kommunestyre. Krets-lister, frie velgere og noe som fikk navnet "Bru-lista". Det er etter hvert blitt bare rene politiske lister, selv om enkelte etter valgene kan få preg av kretslister. Men det skyldes dyktig bruk av kummulering og stryking. Nå består kommunestyret av en A-gruppe og en B-gruppe. Begge disse grupper har gode programmer, men har sine egne meninger om hvilke virkemidler som må brukes for å få programmene gjennomført. Da gruppene er nesten jevnstore, kan en komme i slike situasjoner at begge rir sine kjepphester, og da blir ingenting gjennomført. Men i store saker - som veg- og kraftutbygging - der en må stå samlet utad, har en kommet til enighet, ofte etter langvarige diskusjoner.
Nå kan det synes rart at vi kjører søppel og annet avfall til Nordbygda. Men det har ikke noe med tidligere stridigheter å gjøre. Det har bl.a. vist seg både dyrt og vanskelig å finne høvelig plass i søndre Meløy.
For ikke mange år siden trodde man at havet og fjordene var et uuttømmelig spiskammer, sam-tidig som man trodde at dette også var et sted hvor en kunne kaste all slags rask. Vi tok skammelig feil på begge felter, men forhåpentligvis har vi våknet i tide. Vi som er med i styre og stell i dag, og de som skal være med i framtida, må love kommunen vår at vi skal bruke en passende blanding av naturvett og sundt folkevett. Men vi må lage noen skår i naturen, både for veger og kraftlinjer. Noen elver og bekker må legges tørre og kanskje må noen sund mures i gjen. Dette er trist, men det er enda tristere hvis vi ikke skaffer arbeidsplasser og bedre kommunikasjoner for den ungdommen som vokser opp, slik at disse må forlate kommunen. Meløy kommune er ennå ung, men fortsatt vakker og full av energi. Vi må legge forholdene til rette slik at ungdommen vår kan bruke sin energi og sin kunnskap til å utnytte disse mulighetene. Da går Meløy en lys framtid i møte.
 |
Fra. v.: Per Heimdal (A), Karl Kildal (Kr.f) og Bjarne P. Kilvik (Kr.f) |
Mange muntre episoder og gode replikker er blitt prestert i den tiden jeg har vært med i styre og stell her i Meløy. Her får vi ta med noe av det som har livet opp. Akkurat det å ha vært med lenge, fikk meg til å tenke på følgende:
Det var et sted at en gjenganger i styre og stell endelig skulle trekke seg tilbake. Da holdt ordføreren en slik tale:
- De gamle kinesere hadde en vakker skikk. Når et barn ble født, kysset foreldrene barnets hender hvis de ønsket at det skulle bli en god håndverker. De kysset barnets panne hvis de ønsket at barnet skulle bli en stor tenker og de kysset barnets munn hvis de ønsket at barnet skulle bli en stor taler. Og så fortsatte ordføreren:
- Jeg vet ikke hvor dine foreldre har kysset deg, men du har sittet lenge og trygt i denne forsamlingen!
Da vi behandlet restaureringen av det gamle bakeriet på Ørnes gamle handelssted, falt det mange tungt for brystet å måtte bruke så mye offentlige midler til slikt. Det fikk representanten Johan Fredheim, som var medlem av Helse- og sosialstyret, til å uttale at han heller ønsket at vi skulle ha hatt en riksantikvar til å ta seg av de eldre i kommunen. Da hadde vi sluppet å avslå søknader grunnet pengemangel. Dette var kjempegodt sagt, men utsagnet fikk liten plass i avisene. Da jeg selv under behandling av samme saken sa , at hvis dette gamle bakeriet skulle være vår kulturarv, så hadde jeg under overveielse å søke om å bli gjort arveløs - ja, da slo avisene dette stort opp.
Som medlem av formannskapet var jeg automatisk medlem av valgstyret, og det var jo stor spenning blant kandidatene når opptellingen begynte. Noen ble skuffet, og andre ble glad. Det var som å åpne pakker på julaften. Valgstyret satt jo med opptelling både dag og natt, noen ble trette og det falt mange slags kommentarer. Karl Kildal sa en gang til en av representantene i valgstyret:
- Jo lenger det lir ut på natta, jo mer lik blir du gammelhesten i Kjeldal, for nerleppa di blir si'ar og si'ar!
En gang da kommunen var i en meget vanskelig økonomisk situasjon, spurte lensmannen:
- Hvem skal nå bli ordfører for det nye kommunestyret?
Da var det straks en som hadde rede svar:
- I den kommende perioden skal vi ikke ha ordfører, vi skal ha bo-bestyrer!
Det kan heller ikke skjules at enkelte kandidater, i de fleste partier, kan få en stygg behandling av velgerne. Det skjedde bl.a. med en av kandidatene på Krf.-lista, og da var det straks en som kommenterte det slik:
- Det er ikke bare i Libanon at der er muslimer og drusere!
Etterat opptellingen var unnagjort, måtte partilederen gjøre opp status. Jeg husker etter et valg, Venstre hadde berget sine representanter hårfint, og Høyre hadde gjort et godt valg. Men to av kandidatene fra Høyre som de fleste hadde regnet med skulle komme tilbake, de falt regelrett ut. Konrad Fjellgaard kommenterte Venstres valg slik:
- Han Arntzen var i Lofoten med juksa før i tida, så han har så fin følelse i fingerspissan at han beregna valget helt nøyaktig på forhånd.
Fjellgaard ble da spurt om ikke han hadde vært i Lofoten, og han svarte at han čn gang hadde vært der på hvalfangst. Det fikk jo straks en til å utbryte:
- Ja, det mått' vi forstå, for de storkvalan i Høyre som var oppe og blåst' før valget, de blei harpunert og gjekk tel bunns!
Når valget var vel unnagjort, var det tidligere stor spenning om de borgerlige partiene ble enige om ordfører og varaordfører, og hvem som skulle i formannskapet. Jeg var en tid gruppeformann i A-gruppa, og jeg var jo den siste som måtte få greie på om de borgerlige holdt møter, og hva som ble behandlet. En gang etter et slikt hemmelig møte i Kildal kjørte bilen som Fjellgaard satt i utfor vegen i svingen i Saurabakken, og Fjellgaard måtte inn til meg for å låne telefonen for å ringe etter hjelp. Den fikk han jo selvsagt låne, men kryssforhør var en betingelse. Journalist Tvenning har senere kalt denne svingen for "Konstitusjonssvingen".
Stemningen både i formannskap og i kommunestyre er for det meste svært gemyttelig, men enkelte ganger kommer sinnene i kok, og både ordstyrer og representanter blir agressive. En gang startet møtet med at ordføreren slo klubba unødig hardt i bordet, men senere gikk sakene som vanlig. Utpå dagen ble ordføreren i tvil om vi hadde stemt over en sak, og han spurte:
- Har vi slått for denne saken?
Da var det en røst ved bordet som sa:
- Jeg regnet med at slaget i formiddag var så hardt at det hyrte for resten av dagen!
Johan Breckan var en slagferdig og dyktig representant, men han kom aldri med i formannskapet. Han var som oftst uenig med ordfører Nystad, og senere med Fjellgaard. En gang under et innlegg kom det tydelig fram at Breckan skulle vært med da en bestemt sak ble behandlet i formannskapet. Men da sa Breckan spøkefullt:
- E har ikkje hau tel å vær' i formannskapet. Da spratt Fjellgaard opp og sa:
- Heilt enig med han Breckan!
Ordføreren klubbet straks for denne uttalelsen, som han mente var ureglementær, men Fjellgaard tok ordet på nytt og sa det var ingenting i kommunestyrets reglement som forbød han å gi uttrykk for enighet med siste taler. Alle - ikke minst Johan Breckan - tok det hele humoristisk.
Den samme Breckan påtalte en gang i et innlegg at skoleadministrasjonen, som den gang for det meste besto av skolesjefen ("skoleinspektøren"), aldri var rundt i kommunen og besøkte skolene. Breckan sa det slik:
- Skoleelevene i Meløy kjenner bedre til Lumumba i Kongo enn skoleinspektøren i Meløy!
Skoleinspektøren møtte en gang opp i formannskapet med en lang og sikkert god utredning om fordelene ved å få en skolepsykolog til kommunen. Da skoleinspektøren var ferdig med redegjørelsen, sa daværende ordfører Swensen:
- Skolepsykologen er sikkert dyktig og nyttig, men jeg har ikke fått det helt klart for meg om han skal brukes på lærerne eller på elevene?
Det gikk lang tid før denne saken kom opp på nytt.
Tidligere ordfører Karl Kildal var en jovial type som både kunne gi og ta i mot. En gang under en saksbehandling sa ordfører Fjellgaard:
- Jeg foreslår at vi stemmer i denne saken.
Det var fortsatt noe som var uklart for meg i sakens anledning, så jeg spurte:
- Herr ordfører, jeg spekulerer på...
Før jeg fikk sagt mer, utbrøt Kildal:
- Jeg foreslår at vi andre stemmer mens Heimdal spekulerer!
En gang mens Karl Kildal var ordfører, holdt formannskapet på med å finne dekning i budsjettet for noen tusen kroner til reparasjon av en privat telefonlinje. Det var ikke enkelt. Mens vi holdt på med dette, måtte Kildal ta en nødvendig telefon, og han ba oss andre forsøke å finne dekning mens han var ute. Det gikk veldig greitt! Vi anviste dekning for beløpet på posten "Ordfører-godtgjørelse", men anførte bare nummeret i budsjettet. Kildal var godt fornøyd med det vi hadde gjort, men senere på dagen ble han mistenksom og sjekket saken. Så måtte vi bare begynne på nytt, og fant omsider en brukbar dekningsmåte.
På en befaring som formannskapet foretok, var det en person som møtte fram for å klage på noe arbeid som kommunen hadde utført. Vedkommende var militær, og ankom i uniform. Dette fikk Kildal til å utbryte:
- Hvem har du tenkt å skremme vettet av, ettersom du har kledd deg ut i det der hyret?
Oppsetting av telefonbokser og toaletter er en gammel sak. Alle var enige om at det var nødvendig, men alle fryktet også at slike ting skulle bli utsatt for hærverk. Det har dessverre vist seg å være begrunnet frykt. Denne gangen var det Ørnes som skulle tilgodesees, og under debatten ble det sendt fram et skriftlig forslag - uten underskrift - der det sto:
- En telefonboks av betong med gulvsluk vil være mest økonomisk til begge formål!
Da en av våre rådmenn la fram det første forslag til langtidsbudsjett, oppdaget jeg straks at tre av inntektspostene var helt urealistiske. Jeg gikk da på talerstolen og begynte slik:
- Rådmannens forslag til langtidsbudsjett minner meg om en tippekupong der tre av fastkampene er røket før spilledagen.
Dette var godt stoff for avisene, men rådmannen ble svært irritert.
Både kommunestyre og formannskap i Meløy er likevel en seriøs forsamling som har hatt en egen evne til å stå samlet tverrpolitisk utad i større saker. Dette har vært en sterkt medvirkende årsak til at Meløy er blitt en så bra kommune å bo i som den er!
Av Kristine Handeland
For en forskjell på dagliglivet nå og den tid vi var barn og ungdom, vi som nå runder 60-70 år - det vi kaller "de gode gamle dager"! At minnet idealiserer, er en kjent sak. Men likevel, vi hadde noe som var meget verdifullt, en ubegrenset vidstrakt natur å tumle i. Ikke hadde vi elektrisk strøm, ikke radio, TV visste vi ikke hva var, for ikke å snakke om video og data .....
Det var naturens melodi og sang som ble sunget inn i våre sinn helt fra vår tidligste barndom. Alt arbeid foregikk manuelt, maten var selvtillaget - for det meste fra egen produksjon. Det vi kaller naturalhusholdning. Forskjellen er enorm både når det gjelder arbeid, lek og sport.
Så et hopp over i denne annen verden. Jeg skal prøve å fremkalle noen gamle episoder fra den tiden.
En ting var utenkelig, nemlig å drive krøtterhold uten okse. Og foregangsmenn innen landbruket, noe våre forfedre drev med her på Åmnes, så nødvendigheten av å skaffe en god avlsokse. Så de satte i sving søknad og fikk anskaffet et fint premieungdyr. Antakelig med et lite statstilskudd, for den ble kalt "statsokse". For øvrig bar den navnet Truls. Truls ble sendt på beite sammen med hele kuflokken for å gjøre sin plikt. Til å begynne med oppførte den seg både pent og pyntelig, slik en kostbar og slektsfin okse burde gjøre. Men ettersom årene gikk, tok den til med noen stygge unoter. Den skulte stygt på oss når den gikk forbi oppom gjerdet, og brølte noen ufine toner som kom fra nederste brystregioner. Dette grove oksebrølet kune vi høre fra langt sør i vegen når bølingen var på heimtur. Da sprang vi ungene høyt opp på låvebrua og sto og lyttet i skrekkblandet spenning. For tenk om oksen stanget opp porten og kom settende ...? Truls ble mer og mer ond og aggressiv. Det var best å ikke gå i buskapsmarka mer enn høyst nødvendig. De dagene kuflokken gikk innover til Sundet, følte vi oss forholdsvis trygge. Da ble de som regel der hele dagen.
Så hendte det noe en fin sommerdag. Bølingen var gått til Sundet om morgenen. På torvplanene sør i marka lå torva så tørr at den måtte snues og reises opp. Folk fra Nygård og Stranda gikk av sted og reiste torv, hver på sin plan. Bare kvinnfolk og unger - for å reise torv var jo rimelig lett arbeid. Mannfolka var på seifiske. Da - plutselig og uventet - kom Truls over Storhågen tett ved Nygårdstorvsjåen. Spør om han ble rasende da han så folk på sine beitemarker! Han satte mot dem med et brøl så de ble helt vettskremte. Heldigvis sto det en slags stige attmed torvsjåveggen. Vips - opp stigen og opp på taket med hele gjengen! Det var eneste mulige redninga, der sto oksen nede på marka, arg over at han ikke nådde dem, sparka, gaula og bura. For ikke å irritere den unødig, krøp de over til andre siden av taket, men oksen fulgte etter. Slik byttet de takside flere ganger - til ingen nytte.
Nede på Strandtorv-planen holdt to kvinnfolk og smågutten, han Johannes, på å reise sin torv. De hadde bare litt igjen, og skyndte seg for å bli ferdig og komme seg i sikkerhet. Men, der oppdaget oksen også dem, og kom settende nedover.
Mellom torvplanene var det en søkkemyr. Der gikk oksen seg nedi og måtte snu i første omgang. Flere ganger var den på tur og skulle "ta dem", men måtte vende om. Straks de var ferdige med arbeidet, lurte de seg nedom mokanten og sprang heim. Nygårdsfolket, stakkar, de satt fremdeles oppe på torvsjåtaket.
Sola seig mot vest, og det leid utpå dagen. Kuflokken hadde samlet seg på Stormosletta og gikk og beita der. Til slutt ble oksen endelig lei av beleiringa og rusla nedover til kyrne. De på taket var ikke seine om å hoppe ned og springe i skjul bak Storhågen, og så bar det heimover i en viss fart.
Så hendte det en dag senere på sommeren at kyrne var gått innover til Sundet. Mor og de tre småjentene gikk for å plukke bringebær på Slettnesrabben sør ved Vatnet. De ante fred og ingen fare. Da hørte de at noe rasla og braut borti buskene, og plutselig sto Truls der. Han ble eitrende sint straks han så folk, og kom brølende mot dem. Der var rikelig med steiner, og mor og de to eldste jentene klatret opp på en stor stein. Men hvor var vesle Anna? Som sunket i jorden! De verken så eller hørte noe til henne. Ikke torde mor rope, for hvis hun svarte, kunne også oksen oppdage henne. Dyret sto et stykke nedi bakken, sparka og bura slik bare sinte okser kan det. Mor sendte en stille bønn opp til Gud om hjelp, og hjelpen kom - fra en kant de minst hadde ventet. Hysj, - var det ikke åretak de hørte? Jo, det kom noen roende i ei jolle nordover Vatnet. Det var ho Maria, som hadde vært hos skomakeren på Skaret og hentet ferdigreparerte sko. Nå la ho til lands i jollestøa, dro opp jolla og låste den fast til kjettingen i steinen, slik de pleide å gjøre. Da hørte oksen henne - her var det et nytt objekt å la sin vrede gå utover! Jomp-jomp-jomp, så var han nede i støa. Men Maria var ikke den som var "tapt bak ei vogn", og slett ikke bak ei jolle! Ho greip det første, og eneste forsvarsvåpenet innen rekkevidde, ei åre - og gikk løs på dyret med den. At åra brakk i to, gjorde den bare bedre som slagvåpen. Maria slo, ho dengte oksen av alle livets krefter. Slik juling hadde den aldri fått før. Til slutt syntes den at det fikk være nok, snudde baken til og småsprang - mørbanka og øm - bortover sanden over til andre sida av Vatnet. Der lå noen kyr og hvilte seg i ettermiddagsskyggen av Nonstinden, og dit søkte den for å få trøst etter sitt smertelige nederlag. Og Maria kunne marsjere heim som dagens helt og seierherre! De tre oppe på steinen klatret ned igjen, og fortsatte å plukke bringebær. Vesle Anna kom krabbende fram fra en tett einerkrull. Der hadde hun skjult seg, godt kamuflert med sin grønne kjole.
Nei, dette gikk ikke lenger, det måtte alle innse. Oksen var jo mannevond, ja, bent fram livsfarlig! Så den ble satt på bås og stallforet, og der måtte den stå resten av sin tjenestetid. Siden ble det innkjøpt et nytt ungdyr med det betryggende navnet Trygg. Til å begynne med var han rolig og skikkelig, men så hendte det noe...
Lillesøster, bror min og jeg gikk en dag langs Skjellbakk-bekken og plukka årets første blåbær i små blikkbokser. Da - plutselig - står Trygg på mokanten rett over oss. Arg skulte den ned på oss, vrengte øynene, skakka på hodet, sparka i marka og utstøtte noen faretruende brøl.
"- Ikke spring, da kommer den etter oss! Vi later som om vi ikke ser den og går nedover langs bekken", hvisket vår fornuftige bror.
Med hjertet i halsen og tilkjempet ro gikk vi nedover, og oksen kom ikke etter. Glade var vi, da vi krøp under innmarksgjerdet og var på sikker grunn! Da ble også Trygg satt på bås for godt.
Slik var vår barndom, full av spenning og opplevelser i nær kontakt med naturen. Å kjede seg, visste vi ikke hva var? Vi klatret i hauger, i trær, stein og fjell. Rodde fiske når været var godt, gikk på ski og skøyter om vinteren.
" - Dere skal heller få ski og skøyter enn radio og slikt tull!" sa far.
Og de ble flittig brukt, det skal være visst. Som f.eks. den gangen - ja, det kunne ha gått galt ... Jeg tror forresten vi hadde en skytsengel med oss mange ganger, for det gikk alltid godt. Isen på Skarsvatnet var nettopp lagt seg, og vi tigget oss til å få gå å prøve den.
Vi skulle ikke springe der det var dypt vann, det lovet vi! Så bar det av gårde, vår fetter Gunnar, Ruth og jeg. Husker jeg nettopp hadde overtatt min brors skøyter som var blitt for små for han. De var nyslipt og velstelt, satt som støpt på beina. Isen var blank som et speil over hele vatnet, uten sprekker og ujevnheter. Åh, som det gikk, feiende fort! Isen bar, den var tykk i massevis, trodde vi ... Fristelsen ble for stor. Vi satte av sted alle tre, helt sørover til andre enden av vatnet. Der kom han Elling gående nedover til isen. Han skulle se om den bar, og tok en liten runde langs landet. - Knas, knas, knas sa det under luggsålene for hvert skritt han tok, og runde roser sto igjen i isen.
" - Så galne dere er!!" sa han, og vi var ikke høye i hatten da vi tok på tilbaketuren - så nært land som mulig, og med passe avstand mellom oss. Vi var vel noe lettere enn Elling, men likevel...
En opplevelse til fra dagliglivet i vår barndom. Å ro, det kunne vi - og måtte vi ofte. Til Grønøy, Meløy, Engavågen og Stavnes. Å ro til Grønøy og handle på gammelbutikken hos Meyer, var noe av det kjekkeste vi visste. Med storkorga full av egg tok vi på veg en dag, Alvhild og jeg. Det var nye sko vi skulle ha. Eggene ble solgt, og riktig pene sko fikk vi. Vel tilfredse gav vi oss på heimtur. Plutselig - som sluppet ut av en sekk - var sommerfloingen over oss! Vi rodde og slet, rodde og slet, men uhorvelig sent gikk det langs Grønøylandet. Best å komme seg over Sundet og i le ..... Båtvante som vi var, la vi først opp på et nes og tok stein i båten, for båten var lett, og vinden kunne lett kaste den rundt. Gjennom rokk og regn "kakka" vi oss til slutt over Sundet. Men hvordan skulle det gå når vi kom utover til den beryktede Åmnesvika? Den kjente vi godt, - men da vi kom så langt, var floingen over - like brått som den var kommet, og vi kom oss velberga heim med de dyrebare nyskoene våre. At vi var søkkvåte av sjørokket og regnet, hadde mindre å si. Arbeid og strabaser var vi vante med, skulle vi få noe nytt. Dess mer takknemlige og glade var vi for den minste ting!
Dette var noen smakebiter fra en barndom for 60-70 år siden. Da var vi mange barn på Åmnes, skolestua var full - ja, ofte vel så det. Kanskje vil den tid komme igjen? Ja, hvis samfunnsgodene blir likt fordelt, slik at ungdom som ønsker det, kan komme tilbake å bo på gamle tufter og følge det gamle ordspråket: - Tilbake til naturen!
Av Kornelius Osa
Den første hesten jeg minnes på Inner-Osa, het Svart, og svart var den. Jeg minnes også godt min første kjøretur. Det var vinter, far var borte på vinterfiske og mor og min faster Marie hadde spent hesten for torvsleden. Første lasset var kjørt heim, og torva var sTABLEt pent opp inne i vedsjåen. Så hadde de snudd hesten for å kjøre etter flere lass, men det var kaldt, og de gikk inn i kjøkkenet for å få seg en kopp kaffe. Hesten sto så tålmodig og ventet, - da var det at jeg krabbet opp i sleden og fikk tak i taumene. Jeg hadde jo sett hvordan de startet - de klappet med taumene over gumpen på hesten og komanderte den i gang. Nå skulle jeg gjøre likeens! Jeg ristet med taumene og ropte til gampen, og det ble en start så snøspruten sto etter oss. Jeg ble redd, strammet taumene og ropte pro-pro, men det nyttet ikke, hesten fortsatte i samme fart en to-tre hundre meter - helt til den kom til en snauflekk på bakken. Der stanset den og begynte å gnage nedi mosen. Da gav redselen seg, og jeg snudde meg og kikket heimover. Der kom mor og Maria i fullt firsprang for å redde den galne gutten, jeg var glad for å bli reddet, og de var glade over at intet verre var skjedd. Dette var min første kjøretur!
Så ble det sommer - hesten sto tjoret nedenfor fjøset, far og alle voksne på gården sto og raket tørrhøy på vollen et stykke nedenfor. Da var det jeg fikk idčen om å ta en ridetur. Hestegreiet var lagt bort mot fjøsberget. Jeg løste bekselet fra og gikk bort til hesten. Den sto rolig til jeg hadde fått bekselet på, så løste jeg tjoret av foten og leide hesten bort til berget. Der skulle jeg forsøke å komme meg opp på hesteryggen. Men da forsto gamle Svarten hva jeg tenkte på. Den snudde seg bort fra berget slik at det ble umulig for meg å komme opp på ryggen. Det var ergerlig, men jeg måtte forsøke på nytt. Ja, så leide jeg atter Svart bort til berget, men hesten var snar og snu seg igjen og sto med nasen i mot meg. Dette var forargerlig, men jeg skulle prøve enda en gang! Men da var Svart lei av denne leken, han dro meg ned av berget, gikk bortover til høybreia og begynte i steden å ete. Nå var slaget tapt, og jeg begynte å gråte. Da kom far, han hadde nok fulgt med hele oppvisningen. Han tok taumene fra meg og satte hesten i tjoret igjen.
" - Åh nei, Kornelius, du er nok for liten enda til dette", sa han og gikk tilbake til rakingen. Det var virkelig forargerlig, jeg var altså for liten - enda jeg var hele 5 år!
Gamle Svart levde bare et par år etter dette. Da kjøpte far en tofors hest hos Mikal Bye på Halsa. Den var rød med et kvitt bless på nasen. Sleipner var navnet, og det var en staut hest, men den ble plaget av noe som dyrlegen kalte "blærestein", Vi forsto at den hadde smerter når den skulle "la' vatnet". Så en dag hesten sto i tjor borte på marka, kom en mann og hilste på far og sa:
" - Goddag mann, du har en pen hest, men den har en feil".
" - Hva ser du det på", spurte far.
" - Det ser jeg her", svarte mannen, og pekte på kinnet til hesten. Det var svært opphovnet, det så vi jo alle.
" - Vil du at jeg skal kurere hesten din", spurte mannen.
" - Ja, kan du det, så vil jeg gjerne", svarte far.
Den fremmede mannen var dyrlege Schwarts. Han la hesten i bakken og plukket fram en fire-fem steiner fra blæra, steinene var på størrelse som ei kaffebønne.
- Nå skal hesten din bli frisk igjen, sa dyrlegen, og det var nok sant, men Sleipner var allerede blitt gammel, så han levde bare til i 1927. Da hadde jeg selv allerede hatt gården i 5 år, så nå ble det min tur til å kjøpe ny hest. Jeg kjøpte en grågul fjording hos Severin Haram på Halsa. Den ble kalt Grei og ble en traust og kraftig hest, riktig en arbeidskar. Da jeg hadde foret hesten vinteren over, ringte jeg dyrlege Myrer på Hemnes og ba han komme for å skjære hesten. Han kom, men da han fikk se hesten, spurte han om jeg virkelig ville ha kastrert denne hesten? Dette ville jo bli en prektig avlshingst. Jeg svarte ham at jeg måtte jo det da jeg ofte var borte på bygningsarbeid, og det var ingen heime som kunne klare å stelle med en springhest.
"- Dessuten er den krybbebiter", sa jeg.
Dyrlegen så inn i kjeften på hesten, og svarte at denne hesten neppe var noen krybbebiter.
Jo, det hadde jeg klare bevis på, men jeg hadde ordnet stallen slik at den fikk noe å bite i - og det var sannheten. Ja, ja, var det sant, så var det sant, og så måtte vi vel bare skjære den - og slik ble det.
Året etter, da våronna var unnagjort, ble Grei sluppet på fjellbeite sammen med de andre hestene fra grenda. Til sammen var det 13-14 hester. Da vi skulle begynne slåttonna, skulle vi hente Grei ned fra fjellet, men det lyktes oss ikke - Grei ville ikke forlate fjellferien! Han virket nesten som en "bandefører" for hele gjengen. Den friske fjelluften og det gode fjellgraset var nok bedre enn slåttarbeidet på Osa! Vi måtte vente til de andre hestene var hentet heim, - da sto Grei alene nede ved porten og ba om å få komme heim til oss.
Skogselskapet hadde lagt ut et "fornyelsesfelt" for bjørkeskog nede på unnlendet, og dette var inngjerdet med nytt nettinggjerde. Her ble nå Grei's sommerbeite. Der var rikelig med gras, og et par små bekker rant gjennom feltet. Men her blåste ikke vinden bort fluene. Og her var ingen kamerater å leke med heller. Når vi kom til porten der inne og ropte navnet hans, humret han høylydt og kom springene nedover.
Så gikk det flere år, og vinteren 1940 var den 2. verdenskrig i gang. Da kom det ordre om at jeg måtte levere hesten helt oppe i Sjøvegan - til et militæranlegg oppe ved grensen. Der var det en dyrlege og noen andre menn som bedømte hestene og fastsatte prisen for hver enkelt. Ingen kunne si hvor lenge vi måtte vente før vi fikk hesten tilbake, men vi ble rådet til å kjøpe ny hest så snart det lot seg gjøre. Det ville nok neppe bli mangel på hester utover våren, ble det sagt. Jeg fulgte rådet, og fikk kjøpt meg en unghest hos Aksel Brun på Reipå.
Da det led fram mot sommeren, kom det beskjed om at jeg kunne få kjøpe hesten min tilbake. Den var da fraktet sørover til Vesterålen. Men jeg hadde jo allerede fått meg hest, og neimen om jeg visste riktig hva jeg skulle gjøre? Da jeg fortalte dette til min bror Hans, ble han interessert og han visste også at Alfred Enga gjerne ville hatt bedre hestehjelp på gården. Det gikk da slik at Alfred reiste og hentet Grei, og hesten gikk mellom Enga og Venset - ettersom de hadde bruk for den. Men - når Hans etter bruk slapp den ned på marka for at den skulle få "rulle seg", da la hesten på sprang ned til fjøset der den hadde sin gamle stall. Dette gjentok seg flere ganger.
Så en dag kom jeg gående oppover til Venset da Grei sto tjoret bortpå marka. Hesten så meg, løftet hodet som til stram "giv akt" og jeg gikk bortover for å klappe den. Da snudde Grei helt om og gikk så langt som tjoret nådde, der sto den med baken i mot meg - bom stille. Jeg forsto, hesten var skuffet, den ville ikke ha noe med meg å gjøre! Jeg stoppet opp og gikk tilbake, men jeg kjente et sting for brystet, og det gjør ondt enda - mange år etter.