1989
Som en spesiell "service" til de etter hvert tallrike brukerne av internett, gjengir vi tre artikler fra hver av Meløy Historielags årbøker som i dag er utsolgt fra historielagets lager.
1989
KONFIRMASJONSSØNDAG PÅ MELØY I MELLOMKRIGSÅRENE
Av Rolf Sørgård
ENGA SKOLE I GAMLE DAGER
Av Alfred Enga
EI FORTELLING OM SKATTEN OG OVERTRO FRA DALEN (Reipå)
Av Martin Stormo
Av Rolf Sørgård
I løpet av et par mannsaldre har konfirmasjonssøndagen forandret seg til det ugjenkjennelige. Bortsett fra selve hovedhandlingen i kirken er dagen blitt helt annerledes på alle måter.
Dunk-dunk-dunk lød det fra skøyter på Meløyfjorden. Lyden ble snart ispedd av plapring fra små-motorer. Kyrne var melket og sluppet på beite. Flaggene var heist og alt det øvrige var gjort klart, så nå måtte bare folket komme. De båtene som hadde konfirmanter med, kom først. Det var mange ting som skulle ordnes, så de kom gjerne en drøy time før selve gudstjenesten. Tidligst i perioden (fram til 1924/25) hendte det at enkelte konfirmanter - sammen med sine aller nærmeste - ankom allerede kvelden i forveien. Det var nå gått fire uker fra den søndagen da konfirmantene kom til Meløy for å bli innskrevet, og èn uke før "den store dagen" var de blitt overhørt i kirken. Den siste halve uken hadde de vært hjemme og forberedt seg til denne dagen. Om konfirmantene hadde mye med seg da de kom første gang for å ta opphold på Meløy - klær og mat til seg selv, og gjerne noe fisk i tillegg - så hadde de ikke mindre i føringen når de kom "hoved-dagen". Det var kister, daller og spann med mat og utstyr, og gjerne også en kaffekjel. Alt skulle transporteres til den gården der de hadde bodd den siste måneden.
Men tilbake til båtene. Det var spisskøyter, kuttere, klipperbaugere, nordlandsbåter med motor bak og lugar i baugen, noen med - og noen uten styrhus, samt noen få robåter. Felles for alle de motoriserte båtene var at de brukte flagg. Det hendte til og med at de store båtene hadde heist hele rekken av signalflagg! Det var nok heller ikke så strengt med sikkerhetsbestemmelsene dengang, for mange av båtene var temmelig overbefolket.
Av de båtene som kom, nevnes:
Fra Halsa "FALKEN"(Chr. og Konrad Nilsen) og "ODIN" (Taraldsen)
Fra Holandsfjord "KLIPPEN" (Hans Angell)
Fra Ågskardet To like spisskøyter, begge med redere som het Aag.
Fra Kildal "KLARA" (John Hanssen) og "HEIMDAL" (Elling & Hans Angell)Kildalssøytene hadde styrebås den første tiden.
Fra Grønøy "LYN" eller "SELVÅG" (Meyer)
Fra Åmnes "URDA"(Brødr. Olsen)
Fra Glomfjord "ØRNEN " eller senere "HAI" (Konrad Bang) og "FYK"
Fra Ørnes "ASLAUG" (Chr. Tidemann)
Fra Meløysund "MÅSEN" (Albert Meløysund - delvis rutebåt)
Fra Vassdalsvik "BERGLJOT" (Oluf Hansen & Erling Andersen)
Disse båtene hadde gjerne hver sine særpreg, men det kom selvsagt atskillig flere til Meløy på en slik dag. Fra fiskerdistriktene var det gjerne små motorbåter, ofte èn fra hver familie. Det samlet seg derfor etter hvert et stort antall fartøyer ved Meløysjøen. Det hendte antallet oversteg 40. Det var heller ingen kai det meste av mellomkrigstiden, slik at alle måtte ligge for anker.
| Konfirmasjon i Meløy kirke ca. 1930. |
 |
Det ble etter hvert mye folk som samlet seg på Meløy en slik dag. Så mange at det ikke ble plass til alle i den romslige kirken! Nå må det vel også sies at ikke alle kom med den hellige handling i kirken som hovedærend. Det kunne nå og da både sees og høres. Var det en varm dag, slik at dørene måtte stå åpne, kunne det til dels bli mye støy som bredte seg inn i kirken.
En tropp menige soldater fra Meløyfjerdingen, stasjonert på Drevja, kom en gang med egen båt helt fra Holandsvika i Vefsn for å overvære konfirmasjonsdagen på Meløy. I sine fyldige grønne uniformer og med bajonett dinglende på baken avga de en viss respekt. De hadde faktisk noe til felles med konfirmantguttene, soldatene med jakkene igjenknappet oppover halsen og guttene med høye stive snipper. Ingen av dem kunne bøye hodet mye framover! Om påkledningen ellers er å si, at den vel var så bra som økonomien tillot det. Konfirmantkapper fantes ikke dengang. Jentene møtte opp i nye kjoler som helst var hvite eller svarte, men også i andre farger. Skoene hadde uvant høye hæler. Guttene hadde nye blådresser, hvit skjorte med stiv snipp og svart tverrsløyfe. Dertil kasjettlue med blank skygge. Det var ganske lett å se hvem som var konfirmanter når de var kommet ut av kirken og blandet seg med de øvrige.
Mellom Meløysjøen og Meløygården var det en stadig strøm av folk, men det var også noen som spaserte på de forskjellige gårdsveiene. Var det tørrvær, så var det også noen som slo seg ned i bakkene langs haugene. Noen forelskede par kunne observeres i mengden. Det var jo juni måned dagen var lagt til! Ved skoleveggen hadde fotograf Lind slått opp et stort telt som fungerte som atelier. Her ble de som ønsket det fotografert - enkeltvis, parvis eller i større grupper.
Når de fleste ville bo mest mulig sentralt, er det klart at de 70-80 konfirmantene ikke kunne være kresne på boforholdene. Det var ingen luksus som ble tilbudt, men så var heller ingen så flott vant - verken vert eller gjest. Sett med nåtidens øyne var det en heller lav og primitiv standard overalt. Og på selve konfirmasjonsdagen ble det trangt når hver familie helst skulle ha hvert sitt kaffebord! Konkurranse ble det også mellom foreldrene om å få kapret slekt og venner med til kaffe i sitt vertskapshus. Det kunne jo være at en var nært beslektet med flere konfirmanter, og dermed skulle ha vært flere steder samtidig.
På ungdomshuset "Urd" var det salg av fruktgrøt, kaffe, appelsiner og lignende. Noen ganger skjedde det også i andre lokaler. Dette var et populært tiltak blant de mange tilreisende. Til og med 1929 var det nattverdsgudstjeneste dagen etter, men senere ble denne holdt samme dag, og helst klokken 4 om ettermiddagen. I tiden mellom gudstjenesten og nattverdsgudstjenesten var det i en årrekke konsert med Glomfjord Mannskor i kirken. Koret ankom også med samme båt år etter år - noe senere enn de øvrige. Det var Ole Svendsgårds store kutter "HAVHEIM" (N-1-G). Båten var registrert i Gildeskål da dette var rimeligere enn i Meløy!
Glomfjord Mannskor satte sitt preg på dagen både med sin sang og ellers. I sine hvite luer og svarte tverrsløyfer på hvite skjorter var de lettere uniformert, og ga inntrykk av at dette var menn det var noe spesielt ved. Med i koret, som besto av omtrent 30 mann, kunne man se gjengangere som - foruten dirigenten Johan Bakke - Adolf Kristiansen, Petter Jakobsen, brødrene Oskar og Aksel Lillevold, brødrene Karl og Anfeldt Skogholt...
Når de var ferdige med besøket og skulle dra fra Meløysjøen, tok de oppstilling foran på bakken om bord i "HAVHEIM" og sang - og som en slags fanfare til slutt, alltid det samme: 6 x Hurra!
Konfirmasjonsøndagen ebbet sakte ut. En høytids- og merkedag i konfirmantenes liv og en dag folk for øvrig fikk oppleve det de egentlig var kommet for - enten det gjaldt de kirkelige handlinger, det å se og møte mye folk, eller annet. Foreldrene fikk det travelt med å pakke sammen sakene sine. Mannfolka rodde ut til skøytene sine og fyrte opp motorene. Dette kunne være en langdryg prosess uten hurtigfyring. Folk samlet seg etter hvert for avreise, og fra båtene hørtes hese bræk når skipperen stod i styrehusdøra og blåste i tåkeluren sin for å tilkalle seg oppmerksomhet. Klokken var gjerne mellom 6 og 7 på kvelden når det stilnet av.
Et av årets høydepunkter, og en strevsom men hyggelig dag gikk over i historien.
Av Alfred Enga
Det er rart å tenke på her jeg sitter i stuen, gammel og tøven som man sier, og ute av stand til å gjøre et nyttig dags arbeid, og snaut kan huske i dag hva som foregikk i går - men det er en masse ting fra barne- og ungdomsårene som står ganske klart for meg!
Jeg husker som om det skulle vært i går, den solskinnsdagen i 1916 da jeg og en del andre unger møtte opp på det som dengang var Enga skole. Der ble vi møtt av fru Nicoline Tvenning, som var skolens eneste lærer. Jeg var skjelvende av redsel for fremtiden der jeg sto med et godt tak i handa til min mor, for å starte det som nå visstnok heter grunnskolen. I den andre handa hadde jeg en liten ABC som jeg nesten ikke hadde sett i, og ikke hadde noe ønske om å se i heller. Jeg hadde også et lite skrivepapirark som jeg måtte lage streker på mellom to linjer med en blyantstubb. Det var visst andre eller tredje dagen jeg fikk tavle og griffel, og da følte jeg meg liksom mer "i lage" med de andre. Jeg tror det var andre året mitt at vi fikk kladdebok og såkalt skjønnskriftbok, en for hvert år. Det øvrige som trengtes, måtte vi få hjemme. Dette forbedret seg etter hvert til fritt skolemateriell.
Men - som sagt - leselysten min var ikke mye å skryte av, så når det etter hvert som årene gikk ble litt bedre enn fryktet, må det selvsagt tilskrives lærerens dyktighet og ikke min lærevillighet. Det var ikke noe morsomt å terpe multiplikasjonstabellen! Den var jo rent umulig å huske. Men det gikk som regel lettere å ramse den opp på skolen når vi var blitt kjent med "tabellsuppen" som hørte til. Den besto av nykokt kakao og vafler som Lovisa serverte i slutten av timen. Lovisa var pedell på skolen, hushjelp og alt-mulig-dame hos fru Tvenning.
Etterhvert ble det vel brukbart både med regning, geografi og naturfag, men grammatikk og skjønnskrift og sånt, det likte jeg ikke! Historie var vi mer heldig med, for det passet slik at Kristian Tvenning, som den tid var disponent på hermetikkfabrikken, overtok historieundervis-ningen. Det var gutten sin som kunne Norges kongesagaer, og dessuten visste han alt om vikingene og deres ferd, samt om alle høvdingene som det fantes navn på! Ja, det spennende ble det når Tvenning fortalte, og alle satt musestille for å få med hvert eneste ord. Det hendte at vi måtte repetere historieleksen senere, og da gjorde fru Tvenning store øyne og ville vite hvor vi hadde alt det fra som ikke sto i boka?
- Nei, boka ... sa vi, - det har seg jo bare slik at det var sånn det foregikk...!
Dengang var det "turskole". Det vil si at 1. og 2. klasse hadde to eller tre uker om gangen. Det var meget heldig om en av oss hadde bursdag når vi var på skolen, for da var det sikkert at vi fikk servert vafler og kakao. Om fru Tvenning glemte det, var det alltid en av jentene som skrev opp på tavla hvem som hadde dag. Det var bare to klasser på Enga skole på denne tiden - "småskolen" og "storskolen", og som sagt i hovedsak bare èn lærer. Fru Tvenning var meget godt likt både av unger og foreldre. Hun var flittig å besøke familier som hadde unger på skolen, så det var god kontakt mellom hjem og skole. Vi merket også snart at man aldri så henne med ledige hender, og det gjaldt også Lovisa. Så snart de satte seg ned, grep de etter strikketøyet, og de strikket haugevis med strømper og sokker av garn som Kristense på Tvenningan hadde spunnet. Det kom svært godt med at der var tørre og rene strømper på lager. For oss som bodde på Enga og Osa var det ikke noe problem å komme tørrskodd til og fra, men fra Oldra, Kildal, Vall og Jenslund var det ikke alltid så lett. Der måtte man følge stier langs fjæra, over myrer og under fjellet, og hoppe på springsteiner over bekker. Helst ville man ta den strakeste veien, og da var det fort gjort å bli våte på føttene. Da var det godt at Lovisa hadde fyrt opp i den svære ovnen når vi ankom skolen, og at der var tørre, rene strømper og sokker til bytte mens de våte tørket. Slik var det alltid i fuktig vær, men litt bedre forhold i godt vinterføre.
Det var også noe som het innkvartering, og da fikk de ungene som hadde for lang vei til skolen lov til å bo på gårdene nærmest skolen. Jeg husker kommunen utredet hele 40 øre pr. døgn pr. elev som innkvarteringstilskudd. Da skulle de også ha middag.
I skolekretsen var det en kretsformann, valgt av herredsstyret, og i min tid på skolen var Martines Jakobsen Nereng kretsformann i tre år. Han var en meget "fargerik" herre. For det meste hadde han sin virksomhet på sjøen og på brygga - med not og garn. Sel- og kobbehudene på naustveggen, oterpelsene og selvsagt geværene og jakthistoriene skapte virkelig den helt store spenningen! Han hadde også utstyr til å støpe kuler. Og så var der en stor rifle som han minst èn gang hadde skutt bjørn med, og en mindre for å skyte passe små dyr med, samt en hagle - alt munnladning. En ting til som fanget vår interesse, var at der alltid sto en tønne kavring og en tønne spekulasi hos Martines, så når vi ungene gikk derfra etter et spenningsfylt besøk, hadde vi alltid en bit bakverk i hver neve.
Denne kretsformannen hadde vi også ofte besøk av på skolen, og da kom han alltid slik at han kunne følge med når frikvarteret var over. Da vi så var kommet på plass i skolestua, knakket det skarpt på døren, og på lærerens " - Kom inn!" gikk dørene sakte opp, hele klassen reiste seg og hilste som på kommando. Martines ble stående til det var helt stille i skolestua, så skred han gravitetisk bort til den bakerste jentepulten og satte seg. Han gikk kledd i dress av kraftig vadmel som en gang hadde vært svart, et par pene støvler med pelskant øverst og selvsagt en reim med en velbrukt kniv på baken. Rundt han sto det en kraftig odør av hav, fisk, tjære og bark. Han hadde et fast uttrykk når han ble irritert:
" - Nei, førserdu, e du ikkje en førtæranes tværtførrtosk! "
Dette skapte mye latter.
Selv om vi hadde full aktelse for læreren, gjorde vi sikkert vårt aller ytterste de timene vi hadde besøk. Det var heller ikke sjelden at en av foreldrene kom innom, oftest en av mødrene - og de var alltid velkomne. Etter timen ble de som regel med fru Tvenning inn til en kopp kaffe og en prat.
Jeg må også fortelle at da skolehuset i sin tid ble bygd på den smale jordremsen mellom elveosen og Olderhaugen, var det skibakken og skøyteisen like ved som gledet oss unger mest. En episode som foregikk på elven og isen ble uforglemmelig for oss som var med på dette, Det var en dag i april at isen på elven brøt, og der ble et veldig stort flak som vi ungene mente var som skapt til å seile på når sjøen flødde opp til neste friminutt.
Vi fant noen lange stenger som de fem største kunne stake med, så vi hadde alt greit organisert. Vi hadde også et utrolig hell med oss at vi fikk besøk av kretsformannen akkurat denne dagen, så vi regnet med et ganske drøyt friminutt. Av sted bar det med hele ungeflokken på isflaket. Vi staket oss ut elveosen med rimelig god fart, og da læreren og de andre ble vàr oss nede på sjøen,gjorde de et forferdelig anskrik. Det tok sin tid å komme til lands igjen, og til vår lykke var isflaket så sterkt at det holdt sammen inntil vi kom inn på grunt vann. Da knakk det i småbiter og vi måtte vasse på land. Ingen av oss ble våte særlig høyere enn til knærne. På stranda sto den godeste fru Tvenning, og hun var ikke mye blid da! Hun ga en lusing til alle hun nådde tak i, og så bar det i full fart tilbake til skolen. Der var Lovisa i full gang med å fyre opp i ovnen, så det var tydelig at hun visste hva slags forsamling som kom anstigende. Den dagen ble det byttet på 28 par føtter, og to av oss måtte endog låne sokker av Kristian Tvenning. Ellers gikk det på strømper som var laget til reserve for nettopp slike situasjoner, om ikke fullt så galt. Det var bare de største av oss som fikk tilleggsstraff i form av en lugg omkring ørene så "sjydrefset" sto i veggen, og det var visst bare undertegnede som fikk èn over hvert øre. Det var neppe tvil om hvem som hadde ført an...
Etter en lang forklaring på hvorfor isflaket ble så veikt når vi kom ut på sjøen, og vi hadde godtatt forklaringen, sang vi sanger til orgelmusikk - "Kjerringa med staven", "Mellom bakkar og berg" og "Pål sine høner" ..... Etterat en av småpikene hadde lest et meget amputert "Fadervår" kunne vi starte på hjemturen - med tørre strømper i luggene også denne dagen.
En annen friminutts-aktivitet vinterstid foregikk i skibakken i Olderhaugen med det vi dengang kalte ski, og som bare svakt kan sammenlignes med dagens utstyr. Det er vel naturlig at jeg husker best fra tiden etterat jeg var i stand til å sette av fra toppen av haugen. Vi laget et slags hopp der naturen hadde ordnet det meste ferdig på forhånd til denslags øvelser. Der hoppet vi både 10 og 20 meter, og da var vi "store" gutter! Jeg måtte jo selvsagt få en dramatisk opplevelse der også. Det høvde seg sånn, at det hadde vært noen dager med sterk sydvest storm og regn. Da hadde stormen blåst av gårde en tom spekesildtønne fra han Stor-Morten. Den ble liggende i djupeste sørpa midt i unnarennet fra hoppbakken og frøs fast der når frosten satte inn for alvor. Vi så jo at det var meget farlig at den lå der, så vi mannet oss på den. Men uansett hvordan vi gikk fram, kunne vi ikke rikke den. Så det var bare å svinge forbi .... for hoppe, det skulle vi naturligvis gjøre likevel!
Det gikk bra til å begynne med, men etter hvert ble bakken helt blankslipt og hard, uten spor. Da ble det verre å styre utenom tønna. Da var det jeg skulle gjøre det virkelig store hoppet. Det ble kanskje i overkant av 12 meter, men hoppet ble siden aldri nevnt med et ord. Denne gangen klarte jeg nemlig ikke å styre forbi tønna, jeg skrevet over den med en ski på hver side, og rompa traff midt på. Jeg begynner nå så smått her i min alderdom å glemme hvor vondt det gjorde, men det skriket jeg satte i, var sikkert det sterkeste jeg i mitt liv har prestert! Da jeg igjen var i stand til å registrere omgivelsene, sto alle ungene som statuer og glodde med åpen munn, mens Lovisa, fru Tvenning - og til og med kretsformannen - kom løpende ut på trappa, i forskrekkelsen med hver sin kaffekopp i handa. Det ble omsider fastslått at alle beina var hele - men tønna var nå løs og lot seg villig fjerne!
Jeg satt på legens venteværelse en dag i desember 1988, samtidig med noen andre gamle menn som diskuterte bilmerker og deres forskjellige kjøreegenskaper. Alle brukte store, sinte ord på vegvesenets brøytemannskaper, som ikke hadde giddet å skrape sørpa av veien enda den dagen. Jeg så levende for meg de samme karene da de kom sabbende langveis fra i treklomper til skolen, hvor de glade og fornøyde fikk byttet på seg fru Tvennings tørre, rene strømper...
Jo, det har virkelig skjedd en god del i min levetid!!!
Av Martin Stormo
For den som har lagt merke til det når de ferdes forbi Skogreina, så befinner det seg 7 gravhauger fra Kvarset og til Bollen. Mange har nok undret seg hvorfor disse er der, og om det er eller har vært noen skatt i forbindelse med disse.
Sagnet sier at det skal være en skatt der, og det nevner også størrelsen på denne skatten. Den skal være så stor, at den på den tiden den ble nedgravd, skulle betale Norges skatter og gjeld i 3 år!
Plasseringen av skatten er beskrevet slik:
Ingen vet vel hva som er den første, ei heller hva som er den siste gravhaugen. Det fortelles at Tromsø Museum var og grov - og fant noe gjorde de også, men hva og hvor mye, vites ikke.
Det fortelles også, at på slutten av forrige århundre, var det tre av Dalens beboere som bestemte seg for å grave etter skatten i de nevnte gravhaugene. De dro av gårde en dag i fint vær og begynte på gravingen. Da den ene av dem skulle rette opp ryggen, så han innover Dalen. Han fikk da se husene i lys lue, og ilden rakk midt oppe i fjellet! Samtlige la på sprang hjemover for å redde det som reddes kunne.
På høyden lengst nord for bebyggelsen i Dalen stanset de - der var slett ingen brann.
Da kom de i hu sagnet som forteller at skatten i sin tid var nedgravd med trolldom, og måtte også tas opp med trolldom.
Da ble de redde og torde ikke forsøke seg på graving igjen.