Som en spesiell "service" til de etter hvert tallrike brukerne av internett, gjengir vi tre artikler fra hver av Meløy Historielags årbøker som i dag er utsolgt fra historielagets lager.

 1991

Bilde
NOEN MINNER FRA ÅRENE I ARHAUGEN
Av Rolf Arhaug
ISEN PÅ HOLANDSFJORDEN
Av Sigurd Brattland
NAPOLEON
Av Kornelius Osa

NOEN MINNER FRA ÅRENE I ARHAUGEN

Av Rolf Arhaug

For meg ble det ikke bare 7 år i Arhaugen, men 50 år. De som har gransket bosettingen i Meløy, har jo også funnet ut at det har bodd folk i Arhaug i rundt 1.000 år, så det er nok de som har levet alle sine leveår på dette stedet også i tidligere tider. Jeg har ofte fått høre at det måtte være forferdelig å bo på et slikt sted, og man kan spørre seg om det virkelig var så ille som enkelte mente?
Svaret må bli nei!

I Arhaug var det trygt og godt å bo. Såvidt jeg vet, så har det aldri skjedd noen ulykke i Arhaug? Jeg kan huske fra vi var ganske små, at vi satt på berget helt nede ved sjøkanten og fisket småmort. Her var det "hammer og hav" overalt. Da vi skulle lære oss å svømme, måtte vi som regel utover Korsvikleira, for der var det grunnere vann å vasse i. Senere var det bare å stå på Arhaugklippen og stupe rett i sjøen, for her var det dypt nok.

Ja, det er nok sant at det i Arhaug, som også alle andre steder i Meløy, var mye slit. Men det var aldri noen faretruende steder å ta seg fram for snø og is, noe som var tilfelle mange andre steder i kommunen. Vel nok hadde vi ingen vei, men det var det flere enn oss som ikke hadde på den tiden. Til handel og post på Åg var det kun ca. 3 km. En gåtur tok rundt 1 time, og med robåt kunne det ta ca. 1/2 time. Et par elver kunne være litt stri å komme over på skoleveien vår, og det hendte at man måtte langt til fjells for i det hele tatt å komme over.

Bilde

Som oftest blåste det østavind på Arhaugfjorden, og da kunne det være mange slitsomme turer rundt Arhaugneset. Hadde vi da også vært på handletur til Åg, og skulle ha på land en 100-kilos melsekk i fjærasjø og med store bølger, ja, da var det ikke bare, bare! Da barna var små, og skulle til Åg på juletrefest, måtte de ofte bæres mye av de 3 kilometrene. Det hendte også at været ble så ufyselig mens vi var på festen, at vi måtte overnatte på Åg.

Våronn og slåttonn var nok det tyngste slitet vi hadde. Flere hundre trillebårlass med gjødsel skulle trilles ut, oftest i motbakke. Da kunne det mange ganger røyne på kreftene. To mål med potetland skulle spas opp med greip, og før potetene skulle settes, var det å hakke rennene med grev. Til det brukte vi snorer for å få dem så rette som mulig, og avstanden mellom rennene hadde vi oppmerket på grevskaftet.
Så var det å reparere alle gjerdene, som tilsammen kunne være flere hundre meter. Vi brukte gjerne bare bjerkepåler og de sto ikke lenge. Dessuten var det mest piggtråd som ble benyttet, kanskje litt netting av og til. Vanligvis var det en måneds pause til slåtten skulle begynne. Da ble det som regel en tur utover i været. Min mor hadde en søster ute i Bolgværet på Olderøy, og dit ut var det en rotur på ca. 3-4 mil. Dette fisket foregikk for det meste bare med juksa. Det var bare taretorsk på fluene, dessuten småsei og storsei. Jeg var ofte med far på disse turene, og senere ble det mer og mer min bror og jeg som var der ute sammen. Jeg husker spesielt en dag utenfor Everhausen, der storseien bet særlig godt. Jeg kunne vel være rundt 9 år gammel.

Vi var jo vanligvis oppe i 4-tiden på morgenen, så når solen begynte å varme, kunne jeg bli nokså trett. Da var det bare å legge seg framme i skotten der far bredde en oljetrøye over meg. Men fisken bet villig mer og mer, og da det ble fullt bakover i båten, måtte han lempe noe forover også - der jeg til slutt kunne ligge trygt med 100 kilo sei over meg!
Etter en tid var det bare å komme seg hjem igjen for å begynne forberedelsene til slåttonna. Det var vanligvis en jobb som tok ca. 2 mndr. Det var mye gress mellom stenene i Arhaugen, og som vanlig ble alt opphengt i hesjer. Disse var vanligvis ikke så lange, da de måtte settes opp slik at de passet i landskapet og slik at alt gresset ble overfor så transporten ikke ble for tungvint. Det ble tildels slått ganske langt oppover liene. Flere hundre staur skulle bæres på ryggen. Til hesjetråd ble brukt gammelt linesnøre eller garnlin som ble oppklipppet og nøstet snurr på. Dette kunne brukes om og om igjen over flere år. Til stag på hesjen måtte det særlige sterke saker til, og til det bruktes streng. Disse pålene ble da også slått særlig godt ned i jorda. Hvis dette staget plutselig ga etter, kunne hele hesjen falle sammen, og da var det litt av en jobb å få den opp igjen! Over gresset på den øverste tråden måtte det legges vartråd. Denne skulle holde gresset på plass om det skulle komme en skikkelig østavindskuling. Hvis gresset skulle falle ned og det samtidig kom med regn, var det i sannhet en jobb å få det på plass igjen. Hvis det var dårlig vær i lang tid, slik at masse hesjer ble tørre på samme tid, kunne det bli opptil 60 bøller å bære inn på en og samme dag. Dette bøllebandet måtte legges dobbelt, slik at det gikk godt å ri bøllen sammen. Når høyet skulle legges i bandet, måtte for det første bandet legges riktig med passelig mellomrom, og dernest måtte gresset plasseres riktig i bandet. Endelig var det å få den plassert i riktig høyde på ryggen.

Vi hadde vanligvis 4 kyr, 1 okse, 8 sauer og et par kalver. Det var ikke alltid vi hadde nok fr til denne buskapen. Om våren, når snøen begynte å gå bort, måtte vi ofte i lyngskogen. Da bar det utover Korsvikhaugene, for i Arhaug var det bare gressmark overalt. Så var det å bryte ris av vedkassen som sto reist på berget. Kunne vi også få med oss et lass med tare fra Bolgværet, var det bra. Sommerfjøset hadde vi oppe på Arhaugjordet, vi måtte først opp Arhaugbakken og så et stykke innover jordet. Buskapen skulle jages i utmarken, som lå ca. 500 meter bortenfor. Et par kalver som skulle drikke, måtte bæres til, og så var det melken som skulle bæres ned morgen og kveld. Den skulle også separeres. Måtte vi også innover viddene for å finne buskapen, kunne det bli langt på natt før vi kom oss til sengs.

Utpå høsten var det å gå til skogs for å hugge vinterveden.Den skulle hugges et godt stykke oppe i lia - langt innenfor Arhaugen. Dette arbeidet ble gjerne utført på barfrost. Senere på vinteren, når snøen kom, var det å dra den ned til havet - for så å føres hjem. Dette arbeidet var min far og naboen sammen om. Far hadde en seksring og naboen en firroing, og disse båtene ble surret sammen over forstevnene. Bakstevnene ble surret med en vedstrange. Når så veden ble lastet ombord, ble den reist opp på disse. Man måtte alltid passe på at rorommet var ledig for å øse om det skulle komme inn vann. I n slik last kunne det være mye ved. Det ble vanligvis ført 3 slike laster til hvert hushold.For oss, som bodde nede ved sjøen, var det greit å få veden på plass med det samme, men naboen, som bodde langt oppe i bakken, måtte senere bære all veden opp. Det kunne bli ca. 50 ganger opp og ned Arhaugbakken om dagen.

Så var det slaktetid.
Rundt 15 lam, okse, et par kalver og kanskje en gris skulle slaktes. Til dette arbeidet var det vanligvis Linas på Reppåsen, Petter på Moa, Konrad Johnsen eller Kåre Ovesen - som alle var flinke slaktere - som ble kontaktet.
Det hendte også at en og annen amatør drev med litt slakting, og da kunne det i blant hende at en springvær sto like godt om han fikk en 10-12 slag av øksen i skallen. Det var heller ikke alltid at kniven ble satt på riktig plass, slik at blodet kom ut.

Min bror og jeg var ikke gamle karene før vi var ute på fiske. Som sjøbruk var det mye line som ble brukt. Som regel var det mark vi brukte til agn. Da måtte vi ut i "makkfjæra" på Åg eller på Halsa. Andre ganger kunne det være uerfiske. Da måtte vi opp klokken halv fire for å komme tidsnok til fiskefeltet, som lå et stykke ute i Skarsfjorden. Dit nådde vi da ved femtiden. Da vi hadde fått ca. 100 uer, satte vi kursen mot Enga og Vall for å få den solgt. Neste dag var det Halsa og dernest Åglandet. I blant kunne det også være storsei. Prisen på uer lå på 10 øre og på storsei 25 øre pr. stk. Arhaugfjorden var en særlig god fiskefjord. Den kunne mange ganger være pakkfull av både fisk og sild. En og annen hval kom også ofte pesende inn fjorden. Jeg husker de første reketrålerne, det var 7 båter fra Møre. Jeg synes enda jeg hører lyden av disse firetaktsmotorene som startet opp kl. 4 om morgenen rett nedenfor husene hos oss. Senere kom det også Meløyfjerdinger til. Alt i alt tror jeg rundt 50 båter har deltatt i dette fisket de 65 årene jeg kan huske tilbake, et fiske som også foregår den dag i dag. Uerfisket her inne er kjent også i dag, og en 15-20 båter driver jevnlig dette fisket nå i Arhaugen. Før var det stort sett bare stedets folk, kanskje en båt fra Åg og et par fra Halsa. Nå ser det imidlertid ut til at hele Sørbygda har fått smaken på den fete, gode ueren som kun er å få i Arhaugen!

Et annet fiske som stort sett hele Sørbygda drev med, var ørret- og laksefisket. Det var vanlige dragnøter som ble brukt, og det var ikke sjelden man kunne få 2-300 i ett drag! Det var ikke noen lov om maskestørrelse på den tiden, så her fikk man både smått og stort.
Arhaug har også gjennom årtider vært kjent som et godt jaktterreng. Her har både hare, rype, oter og rev måttet bøte med livet gjennom årenes løp. Jeg hører i dag at også skogens konge - elgen - har kommet hit.

Arhaug har en lang strandlinje, ca. 8 km. Dessuten er det tusenvis med mål av utmark og fjellområder. Merkeberget er merket mellom Arhaug og Slettneset. Noen meter lengere ut er Påljordet. Der har det nok bodd en mann som het Pål. Ovenfor der igjen har vi Storlemmen og Smålemmen. Når du kommer sjøveien og ser opp mot fjellet, så kan det se ut som at ingen kan ferdes der, for det man ser er bare berg og flåg over alt. Men i virkeligheten er det flere sauestier, der jeg i min tid ferdes mye. I dag er både innmark og utmark blitt havning for hele Tjongsfjordhalvøya, Åglandet og også for en del Halsa. I Arhaugen ble det alltid tidlig vår. Dette har østavinden sørget for, og dette var også noe bygdene rundt oss var kjent med. Vi fikk allerede i april måned besøk av sauer, og det ble bare flere og flere etterhvert. Det ble en ekstra jobb for oss å holde dem borte fra innmarken slik at det skulle bli gress igjen til slåtta. Det kunne også være værhardt. Når det blåste full østlig storm, og det samme når nordvesten kom brytende, var det bare å holde seg i hus. Men når det likevel var mulig å ha båtene liggende, må vi takke Arhaugklubben for det. Den var selve moloen og laget en god havn.

Om høsten var vi også og hugget en del favnved for salg. Den ble også hugget langt innenfor Arhaugen, og ofte langt oppe i liene. Den måtte dras ned på snøføre. Når vi hadde fått god vei og 5-6 stranger om gangen, var det bare å passe på føttene for det kunne bli god fart nedover lia. Seksringen og bindalingen rommet en favn og ble rodd over til Æsvik eller Forøy, hvor den ble båret opp og lagt i lag. Den ble brukt når de barket nøtene, og en slik farm på en favn ved fikk vi 16 kroner for.

Hos oss var vi 6 barn og på nabogården 8. Med foreldre og besteforeldre ble det en flokk på rundt 20 personer. Det var alltid godt naboforhold og stor gjestfrihet mellom gården på Arhaug og Korsvik. Mange kom til mor for å smake på brødet som var stekt i bakerovnen og gruen. Jeg husker når mor hadde pakket den spesielle veden som far hadde laget til dette formålet, og satte fyr på. Da var det varmt! Senere kostet hun ut slagget og satte inn de 16 brødene det var plass til. Når så den hundreliters store sø-gryta ble hengt over gruen og fyrt under med den spesielle grytveden, da var det godt å sitte på gruvesteinen og varme seg.

I Arhaug, som andre steder i de dager, var det lite å tjene penger på, så alt vi fikk av gården, måtte tas godt vare på. Selv om både mor og far slet tungt hele dagen, ble det lite til luksus, men vi hadde bestandig nok og god mat. Det ble noe mindre til klær. Far og mor var tidlig oppe, og far satt og bøtte garn til Lofottinget. Han fikk kr. 1,50 for strengen, som var på 30 favn. Mor satt ved rokken og spant. Det var mange som skulle ha både på føtter og hender vinterstid. Dessuten undertøy, som en brukte bare ull til.

Det var lang vei for å komme seg på fest. Det eneste ungdomshuset lå i Kila i Tjongsfjord, og dit var det ca. 2 mil. Det verste stykket var mellom Åg og Arhaug. Det sto en torvsjå i leia, og der måtte vi ofte skifte klær. Alle de blaute myrene kunne være vanskelige å forsere.

Den første granen ble plantet for 30-40 år siden. I dag er både innmark og en del utmark beplantet. Når du så i dag kommer sjøveien forbi Arhaug, kan ingen se hvordan det engang var, men den lange stranden fra Arhaugneset til Merkeberget vil alltid ligge der. Kommer du landeveien, vil du se et mere dystert syn. Jeg var en tur innover i sommer. Innover Korsvikmarken er det gravd på hundrevis av dype grøfter, og inn mot Arhaugen er all løvskogen nedsaget og ligger og råtner. I tillegg er granskogen så tett at det nesten er livsfarlig og ferdes - i sær for gamle folk og barn. Videre innover treffer du på mengder av bjerk som er lagret i dunger.

Ja, jeg måtte nesten gråte når jeg tenkte meg tilbake. Slik gikk det med den bjerka som sto overfor husene i Arhaugen - den som både far og naboen skulle ta når de ble eldre og ikke lenger hadde krefter til å dra så langt av gårde. Her var det vi kunne ta med barna for å fylle bøtter med bær. Her var det vi kunne høre kvitringen av fuglene og kjenne duften av bjerkeskogen en forsommerdag.

Et lyspunkt er det jo at en i dag kan kjøre med bil til Arhaug. Denne veien kom bare 50 år for sent. Det er fint for dem som bare skal en søndagstur etter veien, men i terrenget vil det aldri bli slik det engang var.

I fjor sommer ringte Harald Engen til meg. Han kunne fortelle at han var i Arhaugen. 4 amerikanere var steget i land der. De ville se stedet hvor deres bestefar hadde vokst opp. Flere ganger gikk de rundt huset og i terrenget forøvrig og fotograferte. Kanskje Arhaug er et sted som har kommet i amerikanske aviser.

Ja, hvem vet?

Tilbake til produkter

ISEN PÅ HOLANDSFJORDEN

Av Sigurd Brattland

Fra gammelt av har isen på fjorden vært til stor plage og besvær. Til mange farlige situasjoner og nesten-ulykker, men også til død og sorg. Den har lettet transport og fremkommelighet og gitt mange hyggestunder på den blanke isflaten.

Terrenget i Holandsfjorden er slik, at før det ble vei, måtte all transport utføres med båt når en skulle inn eller ut fjorden, såfremt det var muligheter for det. En kunne gå fra Storjord til Brasetvik, og fra Botteløra til Engen i terrenget, men det var lange og tunge strekninger å ta seg frem på. Turer som har vært utført mange ganger gjennom tidene.

Min far fortalte en gang, at da isen ikke var farbar, hadde to brødre fra Storflaten gått til Brasetvik, lånt seg en båt, rodd til Engen og kjøpt seg en sekk mel som veide 100 kg. Denne delte de i to og bar børa fra Brasetvik, over skaret og ned i Holandsvika, deretter bakke opp og bakke ned helt til Storflaten. Det var enda litt snø på marken. En skulle tro at det var kjemper som kunne utføre en slik bragd, men det var det ikke, bare vanlige mennesker som var vante til å ta en tørn!
Hvis en skulle ro ut fjorden og bli borte noen timer, kunne det hende at isen hadde lagt seg når en kom tilbake. Å ro i isen, selv om den er ganske tynn, er rene galskapen. Båten blir snart oppfliset og i verste fall kan det gå hull på den. Det alminnelige var å ha en "isbanker" eller to i båten. En isbanker var en staur - gjerne med en liten krumming i - av selje eller bjørk. Å banke skarp is (stålis) når den ikke var for tykk, gikk ganske greit, men var det av den seige sorten, måtte en slå flere slag for å få råk for båten. Hvis isen var så sterk at det ikke nyttet å banke, var det å stå framme i båten og trø isen med foten. Til dette trengte en helst støvler, men det ble sikkert utført uansett hva en hadde på føttene når det ikke var annen råd.

Hvordan folket i Holandsfjorden bar seg ad i eldre tider da de måtte til Grønøy for å handle, er jeg ikke i stand til å skildre, men en må tro at det ikke var mer besværlig å bo på Botteløra enn på nordsiden. Alle måtte ut på fjorden. De som hadde penger, kjøpte vel det nødvendigste om høsten, og Meyer på Grønøy var jo kjent for å gi folk kreditt slik at alle klarte seg.

Men så ble det en ny situasjon for folket i 1902, lokalbåtanløp og postkontor på Holand. Omtrent samtidig opprettet Ole Engen handel på Engen. Litt senere (1908) startet Andreas Tidemann sin forretning i Breivika i Bjærangfjorden. Det ble flere muligheter for folk å komme til butikk. Mange har nok tatt turen over Storvikskaret til Breivika, ikke bare når isen hindret, men når været og føret tillot det. Dermed fikk nordsiden plutselig en fordel framfor Botteløra, som fremdeles alltid måtte bruke sjøveien - eller når føret tillot det, stiene over til Engen eller Kilvik.
Når isen var trygg, og særlig på blankis, var det både lett og snart og ta seg fram til Skavika og så gå over til Engen for å handle. Men skulle en ha tunge varer som f.eks. mel, var det å få båten opp på en kjelke for så å gi den god fart fram til iskanten og ro videre til Engen. Nå til dags virker dette svært tungvint, men dengang var det en stor lettelse å slippe og ro til Halsa eller Grønøy. Var det snø på isen, ble det snart tråkket en vei som ble ferdelsåren. En kunne ofte treffe folk der, og de hadde endog tid til å slå av en prat! Denne trafikken til Skavika og Engen når det var farbar is, varte fram til 1933 da forretningen ble flyttet fra Engen til Holand. Veiarbeidet hadde startet opp i 1920 og var i 1933 kommet til Djupvika, så verste stykke fram til Holand gjensto. Fremdeles foregikk derfor transporten på isen når det var høve til det.

Høsten 1939 var veien grovbrutt til Telvikåga, samt påhugget fram til innmarka på Holand. Broen var ikke påbegynt, men en klopp var lagt over elva, så etter forholdene var det prima å gå her. Vintrene under krigen var det mye både av is og snø. Da husker jeg folk gikk på ski på veien - som ikke var brøytet - og ikke på fjordisen, men det ble kjørt med hest fram til Holand over isen så sent som i 1946. Det var også siste vinteren lokalbåten ble ekspedert ved iskanten. Det hendte flere ganger først på 1900-tallet når det var is på fjorden at lokalbåten ble ekspedert ved Engen. Dette ble nok gjort fordi Ole Engen fikk en overveiende del av varene til butikken med lokalbåten. Siste gang dette hendte tror jeg var i mars 1928. Isen hadde ligget hele vinteren og var svært tykk, men følgende natt røk det opp til østlig storm. Den brøt opp isen på noen få timer.

Høsten 1949 var veien endelig kjørbar fram til kaia på Holand, og alle som bodde på nordsien, var ikke avhengig av isen for å komme til posthus eller handel.

Dødsulykker på isen

Om den første dødsulykken som jeg har kunnet registrere står det følgende i kirkeboken:

Anna Margrete Nikoline Larsdatter Sneland gikk gennom isen på Holandsfjorden den 20. Februar 1878.
Blev ikke funnet.

Jeg har hørt at hun var sinnsforvirret, og at hun trolig hadde tenkt å gå til Engen. Men den kvelden var det sørvest og regn, og isen fra Skavika og utover besto av små flak og "krave". I Holand hørte de noen klagende rop en kort stund, men de trodde det var en lom som skrek. Det var jo ikke forhold for folk å være på isen. Senere ble det jo oppklart hva som hadde hendt.

Den neste ulykken forteller Sigfred Iversen om. Han sier det var i 1894 at hans far, Lyder Iversen - som da var 13 år gammel - var på isen en søndagskveld. Som vanlig samlet ungdommen seg for å gå på skøyter og for å ha det moro. Så tok de kveld og dro heim til sitt. Bare brødrene Ole og Elling Nilsen, henholdsvis 22 og 15 år, samt Lyder var igjen. Lyder ba de to andre vente mens han var oppe i Kilvik et ærend, men da han kom tilbake så han ingen. Han tok på seg skøytene og løp forbi den farlige Møllbekken til Snelandssjøen, men han gikk hjemover uten å oppdage noe spesielt. Mørkt var det blitt også. Det var slektskap mellom Flaten og Sneland, så disse guttene overnattet ofte i Lyder Iversens hjem. Derfor ble de heller ikke savnet denne kvelden. På tross av sine unge år, dro Lyder Iversen neste morgen på isfiske. Da traff han faren til guttene, som spurte om sønnene hans hadde vært hos dem om natten.

Da svaret var benektende, dro de straks bort til Møllbekken hvor det var en del åpent vann. Der fant de luene som lå og fløt, og den ene gutten ble funnet like etter. Den andre fant de først utpå vårparten.

Siden den gang har det ikke skjedd dødsulykker på isen i Holandsfjorden, men mange - inkludert meg selv - har hatt ufrivillige dukkerter! Det kunne ha gått riktig galt dersom ikke hjelp hadde kommet til. At farlige situasjoner oppsto, kunne skyldes at isen ikke var ensartet, men hadde svake partier, åpne råker med tynn is eller at den "råtnet" noen steder. Det å oppholde seg på isen var både spennende og utfordrende.

Jeg husker da jeg gikk på Sneland skole og bodde i Halvkandneset, da hendte det ofte når vi skulle hjem fra skolen at vi ikke gikk den vanlige veien, men sprang rett nedover fra skolehuset og ned på isen, som nok kunne være både sterk og trygg, men var det flo sjø, var det atskillig mer spennende å springe på landbrøttene hele veien utover! Vi mente det ikke kunne være så farlig når vi var mange sammen, men det hendte at noen av oss fikk seg et kaldt bad.

En gang løp jeg 10.000 meter eller vel så det på skøyter på fjordisen. Den gang visste jeg ikke at milløpet besto av 25 runder. Mitt milløp gikk fra Holandsvika - om Skavika - og inn til Kilvik! Utenfor Telvikåga kunne isen være dårlig langt ut på fjorden, derfor måtte en legge kursen langt sørover. Det ble ingen rekord på de dårlige skøytene, og treningen var nok også for dårlig. Jeg måtte sette meg ned og hvile midtveis, men da jeg var kommet fram til Kilvik måtte jeg jo tilbake samme vei!

Ytre Holandsfjord var nesten alltid isfri, men spesielle tilfeller har hendt. Adolf Fondal fortalte at de kom roende på fembøringen sin inn mot Aspneset på tur fra Lofoten. Da så de isen og trodde først det var skjell-is. De hengte så dreggen foran stevnen og rodde kraftig på, men båten stoppet brått mot isen. Dette måtte ha vært før 1880, så de hadde nok ikke hatt så mange brev hjemmefra verken om is eller annet når nærmeste posthus dengang var på Støtt.

Så hendte det igjen, etter mer enn hundre år, at isen kunne ha vært farbar helt ut til Aspneset, nærmere bestemt i 1981 og 1983. I lange perioder har det vært lite eller ingen is, nå når det nye kraftverket blir satt i drift, vet ingen hvilke konsekvenser det vil få - den som lever, får se.

Tilbake til produkter

NAPOLEON

Av Kornelius Osa

De to fjøsene på Osa stod bare et steinkast fra hverandre. Det var Knut og Annes fjøs som stod lengst oppe på marka, vårt fjøs stod lengere ned i bakken. I begge fantes det ca. 6-8 høner og n hane. Den hanen som min mor hadde fått byttet til seg, var den fineste. Den hadde så fine fjær i mange flotte farger, rødt hakeskjegg og kam, og så var den rett og slett "stolt som en hane"!

Så var det en vårdag at hønsene fra begge fjøsene var sluppet ut på marka. De nappet ned i jorda og fant seg noe å ete. Hanene stod og speidet over til hverandre - inntil Knuts hane begynte å gale. Det skulle den ikke ha gjort - vår hane svarte med samme mynt og flakset over mot naboen. Det ble skikkelig kamp, begge hanene flakset opp i luften og mot hverandre, klorte og sloss så fjærene føk. En hanekamp av heteste slaget, som endte med at Knuts hane til slutt måtte gi opp. Den sprang hjemover til hønene sine med nebbet nesten ned i marka og halestyvet dragende etter seg. Det var helt sikkert at den hadde tapt! Etter dette fikk vår hane det stolte navnet "NAPOLEON" og var veldig kry.
Noen dager senere kom mor inn fra fjøset og fortalte at ei av hønene var blitt borte.
"- Jeg har leita både høyt og lavt, men høna er borte ...."
"- Å, ho har vel lagt seg på eggan og vil bre ut kyllinger", svarte far.
"- Ja, jeg har leita så godt som allesteds, men nede i vognskjulet vil jeg ikke gå, for der er det så trangt. Kan ikke du, Kornelius, gå dit"?
"- Joda", svarte jeg, det kunne jeg godt gjøre.
Jeg leita over alt, men høna var ikke å finne. Og nettopp denne høna var den fineste mor hadde.

En solskinnsdag lengere utpå vårparten mens hønene var utendørs, fikk vi se den gråspragledte høna borte ved fjøset med fem gule kyllinger rundt seg. Fem fine kyllinger gikk og nappet ned i marka for å prøve å lete seg noe å spise. Høna måtte ha gjemt seg under einerdungen ovenfor fjøset, fant mor ut. Det hørtes med ett et sus i lufta, og ei kråke kom flaksende og slo seg ned på låvebrua.
- Kra, kra ..... skrek kråka, men hønemor ropte på ungene sine og de gule små nøstene sprang av gårde på de bitte små føttene sine, bort til moren sin og under vingen hennes. Der var de trygge, kråka fløy sin vei, høna reiste seg og kyllingene trippet på ny ut i den store verden. Jeg ble stående å se på hvordan hønemor passet på de små barna sine, og jeg var forundret over hvor flink hun var.
Det første jeg gjorde da jeg kom på skolen dagen etter, var å fortelle om de fem gule kyllingene, de andre skolebarna lyttet interessert, og noen gikk hjem og fortalte det. Så en dag senere på vårparten kom lille Stine på Sjybakken og spurte om å få låne ei klekkerhøne. Den høna de hadde, ville ikke klekke. Mor spurte henne om de hadde hane, men det hadde de ikke. Den skulle da også ha mat, og det hadde de ikke anledning til!
"- Si til moren din at dere må få dere hane, så klekker nok høna"! svarte mor, og Stine måtte rusle hjem til moren sin med den beskjeden.
Dagene og livet på gården gikk videre, men den gamle leksa som Noa en gang fikk av Vår Herre, den gjelder ennå den dag i dag - HAN og HUN skal det være!

Tilbake til produkter