1994

RENDALSVIK

I forbindelse med Meløy Historielags utgivelse av boka "FRA INDUSTRISTED TIL ØDEMARK - GLIMT FRA RENDALSVIKS HISTORIE" av Sigurd Brattland, ble det søndag den 11. september 1994 arrangert utflukt med M/S "MELØYCRUISE" for ca. 100 mennesker, med besøk på det forlengst nedlagte gruvesamfunnet Rendalsvik på sørsiden av Holandsfjorden i Meløy. Her ble det besiktigelse av gamle tufter og turgåing på gjengrodde stier. At turen ble arrangert på selveste "Kulturminnedagen", gjorde ikke saken kleinere!

M/S "MELØYCRUISE" er klar for avgang.

Den første som er registrert bofast i Rendalsvik, het Peder Rafaelsen, i året 1667. Siden bodde det sammenhengende familier her som livnærte seg av fiske og små jordbruk. Rundt århundreskiftet 18/1900 ble det oppdaget grafittforekomster i området. Dette var et "nytt" mineral i Norge, og prosjektet må ha fortonet seg spennende. Kontrakt på kontrakt fulgte - imidlertid uten at det skjedde stort med grafitten.

Starten på A/S Minerals epoke tidfestes til høsten 1929, et tyskeid selskap med hovedkontor i Berlin. Og endelig - sommeren 1931 - ble det tatt ut prøver. Det samme sommeren etter. Utpå våren 1933 var man i gang med oppbyggingen, og alt fra starten var ca. 50 mann i arbeid i Rendalsvik. Samme sommer startet vaskeriet opp. Timelønna, som inntil da hadde vært 60 øre, ble hevet til 65 øre - uten noen form for forhandlinger! Produksjonen gikk for det meste til Tyskland til krigsindustrien. På grunn av sin seighet var grafitten fra Rendalsvik spesielt godt egnet til batteriene i stridsvognene.

De første årene var det ikke helårsdrift, men fra 1935 gikk driften kontinuerlig. I 1938 ble det bygd ut vannkraft i Rendalsvik med en turbin på 400 HK. Alle hytter og hus fikk elektrisk lys, Rendalsvik ble "en lysende perle" i mørket, mens de fleste andre i Sørbygda satt med oljelamper.

Brevhus ble opprettet 1. februar 1935, butikken kom året etter, stedet fikk lokalbåtanløp og telefon. Distriktslegen hadde kontordager her, det ble egen skole- og stemmekrets. Her var sangkor, både mannskor og blandakor, her var ungdomslag og bridgeklubb. Men tross de etterhvert mange fastboende - ukependlerne var nok i flertall. I arbeidsuka kunne det være rundt 200 mennesker i området. Rendalsvik var en betydelig arbeidsplass, faktisk den største i Meløy - etter Glomfjord.

Under krigen var bedriften direkte styrt av tysk regime, tidligere hadde selskapet hatt et norsk hovedkontor med sete i Mo i Rana, samt norske driftsbestyrere. Produksjonen under krigen var betydelig, men da tyskerne måtte trekke seg tilbake, opphørte driften. Man trodde en god stund at driften skulle komme i gang igjen, men vinteren 1946/47 ble det klart at den var stanset for godt, uten skriftlig oppsigelse eller permisjonsvarsel. Våren 1945 var det ca. 130 fastboende i området. Da alt etterhvert ble nedlagt - og til slutt skolen i 1963 - ble det fart i fraflyttingen. Rendalsvik ble ødemark...

	Forsamlingen vandrer på gjengrodde stier.
Bare tuftene og ruinene er tilbake i Rendalsvik.

Midt i 1950-årene arbeidet A/S Norwegian Talc med å utnytte glimmerforekomster på stedet. I 1970 ble det satt i gang drift, men dette var for sent for folket i Rendalsvik. I 1980 stoppet da også denne driften opp.

I 316 år bodde det folk i Rendalsvik, av dette utgjør gruvedriften kun 15 år, men i sannhet en særdeles aktiv periode i grenda.