Årets sommertur gikk med buss lørdag, den 18. august 2018 til Saltdal/Rognan, med spesiell fokus på krigshistorie.
Bussen starta fra Halsa allerede kl. 07:00 på morgenkvisten, og plukka opp sine passasjerer pø om pø nordover fylkesveien gjennom fastlands-Meløy.

En liten stopp i Skjerstad, fram til 1. juni 2005 egen kommune, nå en del av Bodø og et sted rik på historiske beretninger, før lunsj på caféen «Ysteriet» i Misvær, i de gamle produksjonslokalene til den berømte Misværosten - en lokalhistorisk møteplass i bygda med både kunst- og kulturtradisjoner.

Omsider var vi i Saltdalen, hvor målet først var Botn i Saksenvik, et sted for tanker og stillhet. Her er det i dag to krigskirkegårder - den jugoslaviske og den tyske. Tidligere var der også en stor gravplass for russiske krigsfanger, de ble flyttet til Tjøtta etter andre verdenskrig, til like med mange andre russiske gravgårder i regionen. Felleskirkegården på Tjøtta ble innviet den 8. juli 1953, i Botn står kun en stein med inskripsjon som minnesmerke over de mange russere som omkom her i Saltdalen.

Etter en god porsjon ettertenksomhet i Botn bar det videre til «Blodveimuséet» på Bygdetunet på Saltnes (Rognan), også det et sted hvor det gis mektige inntrykk. Blodveimuséet, anlagt i en opprinnelig tyskerbrakke fra Dunderlandsdalen på det etter hvert omfattende og rikholdige Bygdetunet på Rognan, med lokale samlinger og bygninger, ble innviet offisielt den 6. mai 1995 under stor markering av fredsjubiléet (50 år). Da ble for øvrig også bysten av Sverre Granlund avduket i umiddelbar nærhet, utformet og laget av Neverdalskunstneren Laila Lorentzen. Granlund var rundt 1940 bosatt i Saltdalen (stikningsarbeider på Nordlandsbanen). Han var mannen som overlevde raidet «Operasjon Muskedunder» i Glomen i september 1942, men som omkom ca. 5 mndr. senere på Fugløyfjorden da ubåten «Uredd» gikk på en mine.

Selve «Blodveien» er strekningen fra Saltnes til Saksenvika, bare noe hundre meter, en parsell som skulle erstatte et tidligere fergesamband. Den konkrete hendelsen som gav veien navnet, var et kors malt med blod på ei fjellskjæring i juni 1943. Blodet stammet fra en krigsfange (Milos Banjac), som ble skutt her i veikanten, og korset ble malt av broren hans.

Disse fangene var internert i en leir i bygda Botn, fikk svært små dagsrasjoner, hadde lange arbeidsdager, dårlige klær for vinterbruk, svært primitive brakker, elendige sanitærforhold og ble behandlet grusomt, spesielt i begynnelsen under SS ledelse. De yngste var bare 12 år gamle. Nesten 900 krigsfanger ankom denne leiren, og av disse var det rundt halvparten som døde ved henrettelse, straff, underernæring eller utmattelse.

Ved krigens slutt i 1945 skal det ha vært rundt 7.500 krigsfanger i Saltdalen, fordelt på ca. 18 leirer.

På Rognan Hotell fikk turgruppa først «servert» et flott og interessant foredrag av Stig Olav Johansen om «Polarbanen». Nordlandsbanen gikk ved krigsutbruddet i 1940 ikke lenger nordover enn til Mosjøen, og Adolf Hitler gav ordre om hurtig utbygging av den såkalte «Polareisenbahn» videre nordover - helt opp til Kirkenes! Denne planen var opprinnelig ment å nå sitt mål innen 4 år, for det meste basert på et enormt antall fanger som arbeidskraft. Imidlertid ble de svært så optimistiske planene ganske snart tonet kraftig ned og begrenset til strekningen Mosjøen ? Tysfjord, i første omgang. Fangene var i hovedsak sovjetiske, polske og jugoslaviske statsborgere.

Stig Ove Johansen gav oss en beskrivelse av anleggene, utgravde tunneler, støpte brukar og dreningsgrøfter. Plan var at Polarbanen skulle offisielt åpnes på Hitlers 66-årsdag den 20. april 1945, men slik gikk det jo som kjent ikke. 10 dager etter Hitlers lenge planlagte togtur til Kirkenes (senere revidert til Tysfjord) endte han sitt liv i en bunkers i Berlin.