2016

SJØNSTÅ / SULITJELMA.

Lørdag, den 20. august 2016 la Meløy Historielag ut på sin årlige sommertur, denne gang landeveien til Sjønstå/Sulitjelma. For 8 år siden (i 2008) var det av historielaget planlagt og annonsert busstur til Sulitjelma, som ble avlyst pga. for få interesserte. Denne gangen ble det full buss !! Kaffe-, wienerbrød- og dopause på Saltstraumen Hotell, før turen gikk videre østover. På Finneid plukka vi opp dagens eminente guide, Kjell Sture Hugaas.

Første stopp i dalen opp mot Sulitjelma var på Sjønstå, ei aktiv bygd i en relativt kort periode (ca. 1890 - 1956), forlengst fraflyttet. Sjønstå gårdshistorie skriver seg tilbake til 1665. Da var her to oppsittere. Også etter at både Nergården og Øvergården ble solgt til gruveselskapet i 1891 ble gården drevet på festekontrakt, Nergården til 1959 og Øvergården til 1973. Gårdene ligger svært idyllisk til her ved innerenden av Øvervatnet. Bygningene ble fredet av Riksantikvaren i 2006, og danner et såkalt «klyngetun», typisk for Nordland før år 1900, men i liten grad bevart. Sjønstå gård er faktisk det eneste gjenstående klyngetunet i Nord-Norge, den ble fredet i 2006 og har nasjonal verdi. Her finns til sammen 22 bygninger med smått og stort, inkl. sommerfjøs, alle bygd av laftet tømmer. De siste sommersesongene har publikum blitt møtt av beitende geiter på Sjønstå gård. Vi for vår del ble i tillegg møtt av en lett hoppende harepus som fløy over tunet.

Etter 1956 ble Sulitjelmabanen, som tidligere hadde endestasjon med omlasting på Sjønstå, forlenget til Finneid, og båttrafikken på Øvervatnet ble avviklet. Etter det ble stedet avsidesliggende og forlatt, og de fleste bygninger fra tiden som aktivt samfunn ble revet (utenom det gamle gårdsanlegget). Noen hus står enda, bl.a. skolen og Folkets Hus. Hengebrua over Langvasselva (som fører til gården) ble bygd i en ganske egenartet stil i perioden 1918/20, reåpnet i 2007 etter omfattende restaurering. Denne brua har sitt eneste motstykke på New Zealand.

Folkets Hus på Sjønstå ble bygd på dugnad i 1934. En stiftelse driver i dag her en enkel sommercafé, der det selges møsbrømlefser, saft og kaffe. Dette nøt også forsamlingen fra Meløy godt av denne augustdagen.

Turen gikk videre oppover dalen til Sulitjelma, som er ei bygd med rik historie i løpet av en ganske kort periode. Funnet av kobberkis ble riktignok gjort av samen Mons Petter så tidlig som rundt 1858, men det var skepsis til drivverdigheten her på et så avsidesliggende sted i «utkant - Norge». Først da den svenske industrimannen og konsulen Nils Persson (1836 - 1916) fattet interesse for malmforekomstene i 1886, ble det fortgang i utviklingen. Han regnes for å være skaperen av Sulitjelma Gruber, og er den eneste som til dags dato har fått æren av å komme på sokkel i tettstedet Sulis - riktignok innomhus. I 1891, samme året som det første gruveselskapet ble stiftet, ble den smalsporede Sulitjelmabanen påbegynt fra Langvatnet. Transporten av malm var svært krevende, og gikk både over land og vann nedover til utskipningshavna på Finneid, med tog, hest og slede og dampskipsprammer.

Den 15. oktober 1892 åpnet jernbanen mellom Fossen ved Langvatnet og Sjønstå. Sjønstådalen er trang med mye steinur og utspring, og flere tunneler måtte sprenges ut. Arbeidet med å forlenge banen videre oppover ble startet umiddelbart. Sporvidden som først ble valgt var bare 75 cm. Lokomotivet som ble kjøpt fra Tyskland («Loke») står i dag på Norsk Jernbanemuseum på Hamar. Senere kom både «Tyr», «Odin», «Saulo» og «Sulitjelma» i drift. Da en etter 1. verdenskrig hadde problemer med å skaffe kull, ble lokomotivene fyrt med både bjørkved og torv.

Dette var i starten en «sommerbane», resten av året ble transporten utelukkende på gammelmåten. Etter hvert ble sporvidden økt og banen forlenget til Fagerli ved østenden av Langvatnet (åpnet 1915).

Som nevnt var Sjønstå lenge endestasjonen for jernbanen, med omlasting til dampdrevne prammer. Nedenunder ser vi det som er igjen av silo og omlastingsanlegg på Sjønstå ved innerenden av Øvervatnet for produktene fra Sulitjelma Gruber. Båtene la til ved kaia, som nå er borte, og togene kunne kjøre inn på toppen av bygningene før de tømte lasten ned i siloene eller direkte ned i prammene via renna (midt i bildet) dersom det var båt inne samtidig. Hver silo hadde sin egen renne, men mye av dette anlegget er borte i dag.

I 1953 tok arbeidet til med å forlenge jernbanen vestover til Finneid, og denne ble satt i drift for gods- og passasjertrafikk henimot juletider i 1956. På strekningen Sulitjelma (Fagerli) - Finneid, en strekning på 35,8 km, var det på det gjeveste 11 stasjoner!

I 1972 var denne jernbanestrekningen en saga blott, og den da nybygde landeveien følger i hovedsak jernbanesporet oppover dalen - gjennom de samme tre tunnelene.

Her ser vi et gammelt postkort fra grenda Furulund i Sulitjelma, produsert av den svenske fotografen Johan Edvard Nahlin.

De aller første rydningsmenn hadde kommet hit allerede rundt 1848 - fra Rana. De livnærte seg av husdyr, skogsdrift, jakt og fiske, samt salg av ved, som ble fløtet med Langvasselva til Saltfjorden og solgt eller byttet mot andre varer i fjordbygdene.

Da industrien tok over, ble klasseforskjellene dannet her som andre steder i lignende samfunn. Boforholdene for arbeiderne, stigere og funksjonærer var påtagelige forskjellige. 350 hus ble bygd i Sulis på kort tid. I 1901 bodde det rundt 1.000 innbyggere i dalen, 10 år senere var befolkningen oppe i 3.000, og bedriften var landets største produsent av kobber- og svovelkis. Den var på et tidspunkt Norges nest største bedrift, etter Borregaard i Sarpsborg, en arbeidsplass for rundt 1.750 personer. Gruvedriften var sterkt forurensende, svovelkisen var til tider så sterk at den etset hull i klærne som hang ute til tørk! Bygda Sulitjelma fikk flere tilnavn gjennom tidene, som: «Det norske Sibir», «Lapplands helvete» og «det svenske tsardømme».

Den 21. juni 1999 ble gruvedriften nedlagt i Sulitjelma. Gruvene ble fylt med vann og ført til et felles avløp for å hindre videre forurensning. Paradoksalt nok fører dette den dag i dag til at jo mere rent vann man får inn i gruvene, jo mer grums ut.

I løpet av 104 års drift i Sulitjelma ble det hentet ut 6 mill. tonn metall og svovel, det aller meste sistnevnte, ellers kobber, sink, sølv og sågar 3,7 tonn gull!

I dag bor det vel 400 mennesker i Sulitjelma.

Av 47 deltakere på årets historielagstur var det 12 stk. som valgte å bli med inn i besøksgruva og få med seg en del av det Sulis hovedsakelig har handlet om og det som har gitt «gryn» i lomma hos et lite bysamfunn i en årrekke. Det skranglete gamle gruvetoget med et støynivå med høg desibelfaktor tok oss med 1,5 km inn i fjellet - til «Robbins heis». Dette er Norges første heissjakt boret med fullprofilmaskin. Herfra bar det til fots opp i et gammelt gruveområde sammen med dyktige Ottar Skjellhaug, som førøvrig var både lokfører og guide. Han har en fortid som gruvearbeider både fra Svalbard og Sulis, og berettet om brytningsmetoder, redskaper, arbeidsmiljø og mye, mye mer. Her var det tatt vare på flere gamle redskaper, ganske primitive jobbet man med i starten, og det var akkord på arbeidet. Cirka inndrift var 20 - 30 cm. i døgnet med feisel og bor. Her inne i gruva fornemmet vi litt av hvordan livet må ha vært for dem som hadde sine lange arbeidsdager her. For oss føltes det godt å komme ut etter halvannen times tid, men vi var en opplevelse rikere !!

Størsteparten av følget valgte alternativet busstur videre opp til grenda Jakobsbakken, en tettbebyggelse og i sin tid et eget gruvesamfunn ca. 5 km fra Sulis, av enkelte i fordums tid betraktet som et «forvisningssted» fra sivilisasjonen. Jakobsbakken har navn etter en same, den første som bosatte seg her rundt ca. 1850. Som de andre bosetningene i Sulis, ble også stedet Jakobsbakken til på grunn av malmfunn, gjort av Peder Olai Pedersen, sønn av rydningsmannen (med samme navn) på Fagermo i Fagerli. Allerede i 1876 gjorde han funnet, men det skulle gå 20 år før drifta kom i gang.

Transporten av malm herfra foregikk etter hvert med linebane ned til Sulitjelma. Det var drift i Jakobsbakken gruve fra 1896 - 1968, og det ble totalt utvunnet totalt ca. 4.500 mill. tonn malm i gruva. I 1909 fikk Jakobsbakkgruva tilnavnet «Tornerhjelm» etter en svensk landshøvding som satt i Aktibolagets styre. I 1913 fikk Jakobsbakken brevhus og fire år senere poståpneri med eget stempel. Etter nedleggelsen av gruvedriften i 1968 ble den sivile delen kjøpt av Norsk Luthersk Misjonssamband og den tekniske delen revet eller murt igjen.

Da hele forsamlingen atter var forent, vandret vi litt og betraktet alle de gigantiske veggmaleriene på og rundt de gamle hallene, grafitti på høgt plan. Da sju internasjonale kunstnere i fjor kom til det nedlagte gruvesamfunnet i Sulitjelma med spraybokser og malingsspann fikk de frie tøyler og de virkelig boltret seg i over en uke.

Den offisielle delen av Meløy Historielags sommertur 2016 ble avsluttet med en rikholdig «stående buffèt» på Fauske Hotell, og vi var på tilbake på Ørnes i god tid før tilsiktet fergeavgang på kvelden.

Nok en særdeles vellykket historielagstur i «boks», og - som i fjor - nye medlemmer tegnet på lista!