1988

VALVÆR

Ei øygruppe med et historisk sus over seg.

Et par timers gange med motorbåt vest for Rødøy ligger øygruppa VALVÆR. Valvær var en gang -  sammen med Myken - de to mest tradisjonsrike fiskeværene i Rødøy - og begge værene har mye lokalhistorie å vise tilbake til. Det var særlig det rike skreifisket som gav liv og virke her ute i øysamfunnet, og foruten heimkommunens fiskere, deltok også mange fra Meløy og Gildeskål i sesongen. På det meste kan en se tilbake på et deltakerantall på rundt 400 fiskere under vinterfisket i Valvær, i løpet av én sesong!

Lørdag den 27. august 1988 ble det arrangert et Valvær-treff i regi av Rødøy Historielag og Meløy Historielag. I maksvær - sol, varme og havblikk - ankom rundt 100 mennesker dette fordums fiskeværet med hurtigbåtene "ØYCRUISE" (fra Rødøy) og "RØRSTAD" (fra Meløy).

	M/S "RØRSTAD",  Meløy Historielags stambåt på flere av lagets turer.
M/S "RØRSTAD" er fortøyd,  og Oddleiv Torsvik mediterer over tingenes tilstand.
	M/S "ØYCRUISE" ankommer fra Rødøy.

Det ble en opplevelse, en minerik augustdag med lokalhistorie på sitt beste - godt guidet og fortalt av søsknene Hans, Bernt, Åsta og Astrid (Arntzen), som alle trådte sine barnesko her ute i havgapet.

Den aller første bebyggelsen i Valvær spores til Ytterøya. Allerede på 1700-tallet bodde det mennesker der ute. Rester etter bosetting på Ytterøya finner en den dag i dag. Det viste seg imidlertid å bli i tøffeste laget her ute direkte mot storhavet, og dette stedet fikk ingen langvarig bosetting. Man fant det klokest å flytte litt mer i le for vær og vind, og valgte da i stedet å bygge langs stredet mellom de to holmene en kjenner bosettingen best fra i moderne tid. Av gamle skrifter går det fram at det var husmann Arent Eliassen og hustru Marie Rasmusdatter fra Gjerøy i Rødøy som var de første som flyttet hit i 1851.

En flott dag i Valvær.

På det mest bodde 7 familier fast i Valvær - i tillegg til alle fiskerne som stasjonerte her ute i rorbuer i perioder. For oss er det nærmest ufattelig at så mange mennesker kunne livberge seg på disse værharde holmene. De siste fastboende forlot Valvær i 1953. Kun murene forteller hvor det har bodd folk. I dag står bare bedehuset fra 1880 samt ei rorbu igjen. Noe ble revet - andre bygninger ble tæret av tidens tann, falt sammen og forsvant.

Bare tuftene er igjen.
	Rorbua og bedehuset.

Men moloen står! Den ble bygd i perioden 1893-98, med midler fra Havnedirektoratet. Et monument i grovt tilhogde steinblikker som har vernet båter, hus og mennesker mot storhavet som her står på fra alle kanter.

I 1904 bygde Staten brønn i Valvær for å avhjelpe vannforsyningen. Vannmangel var det faktisk aldri snakk om, forteller søsknene Arntzen, og om det kneip om og vannsituasjonen av en eller annen grunn ble prekær hos naboene på Myken - en times tid lenger sørvest, så førte de vann over dit!

De hadde også et par kyr "gående på gress" - ikke så mye grøntfór riktignok, men kyrne åt av havets grøde. Stortare var en fin erstatning. I dag er det gnagere av ymse slag som år om annet dominerer av det firbente slaget. I tillegg er her et rikt fugleliv.

Valvær fikk trådløs telefon i 1923. Den måtte betjenes av utlært telegrafist, som bare var til stede under vinterfisket. Dette bedret seg da de i 1935 fikk radiostasjon. Den var i virksomhet fram til siste verdenskrig. I 1947 fikk de igjen nytt utstyr, slik at folk hadde kontakt med omverdenen fram til fraflyttingen var et faktum.

Man fikk også føling med krigen her ute mot storhavet. Riktignok var det ikke så mange å se fra den tyske Wehrmacht, men flere miner rak i land. Svære hornminer var ikke å spøke med - men det gikk bra.

Meløyfjerdingene serverte rømmegrøt og saft til alle oppe på den gamle og ærverdige moloen hin augustdag i 1988, dagen gikk mot hell - mens solen ennå varmet, og havet var fortsatt skinnende blankt og stilt. Bare et par småhvaler gav liv til havflata så langt øyet rakk. Strandhogget på det forlengst nedlagte fiskeværet gav et minne for livet - et ensomt bedehus, ei fordums rorbu, samt en molo og noen fortøyningskjettinger holder fortsatt stand mot vær og vind og er tause vitner om det som engang var.

Naturens eget minnesmerke. Nyttårsaften 1917 var det et forrykende uvær. Storstormen raserte nesten hele været, tok med seg kai og buer på havet. Båter slet seg i fortøyningene og drev i land. På YTTERØYA ble en svær stein revet ut fra berget og kastet oppover på land. Der står den fremdeles, og er med sine 5 tonn et minnesmerke over storhavets krefter!